Sveits, språkkart

Språkområdene i Sveits, noe forenklet.

Av /Store norske leksikon ※.
Sveits, Kapellbrucke

Byen Luzern ved vestenden av Vierwaldstätter See. Bildet, som er fra ca. 1970, viser den middelalderske trebroen Kapellbrücke med et vanntårn ved siden av. Broen ble totalskadet av en brann i 1993, men er nå gjenoppbygd som en kopi. I bakgrunnen sees fjellet Pilatus. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /KF-arkiv ※.

Sveits' befolkning, passerte allerede i mellomkrigstiden fire millioner innbyggere (1926). Det passerte seks millioner i 1967, sju millioner i 1994 og åtte millioner i 2012.

I et langtidsperspektiv har Sveits etter krigen i hovedsak hatt synkende naturlig tilvekst (fødselsoverskudd) og i særlig grad økende nettoinnvandring selv om sistnevnte kan vise store variasjoner fra et år til et annet. Denne utviklingen har ført til at andelen utenlandske statsborgere i befolkningen har økt fra 6,0 prosent i 1951, 14,3 prosent i 1980 og 22,0 prosent i 2010 til 25,3 prosent i 2020.

En betydelig del av bosetningen i Sveits er knyttet til Mittelland (se Sveits' geografi ). Her bor vel ¾ av befolkningen på mindre enn 1/3 av landets areal. Ellers i landet er bosetningen i stor grad konsentrert til smale «bånd» langs de store dalførene i fjellområdene og til turiststedene her og i de mindre sidedalene fra hoveddalførene.

Demografiske forhold

Befolkningen i Sveits viste i 1950- og 1960-årene en vekst på gjennomsnittlig 1,4 prosent årlig. Denne relativt sterke veksten skyldtes i vesentlig grad nettoinnvandring, og i perioden 1960–1970 utgjorde denne 40 prosent av den totale befolkningsveksten i landet.

Med det økonomiske tilbakeslaget 1973–1974 ble det tradisjonelle innvandringsoverskuddet avløst av en betydelig nettoutflytting i noen år, og i perioden 1970–1980 sett under ett var den gjennomsnittlige årlige veksten i folkemengden i Sveits bare 0,15 prosent. Fra 1980-årene viste den årlige befolkningsveksten igjen økning; den var gjennomsnittlig 0,6 prosent årlig i tiårsperioden 1980–90 og økte til 0,7 prosent 1990–2000 og 0,8 prosent 2000–2010. I tiårsperioden 2010–20 var den gjennomsnittlige årlige veksten i folketallet i Sveits økt videre til 1,0 prosent.

Veksten i Sveits' folkemengde på 1980- og første del av 1990-tallet fordelte seg med 4/10 på naturlig tilvekst (fødselsoverskudd) og 6/10 på nettoinnvandring. Fødselsoverskuddet har i Sveits som i de fleste vesteuropeiske land gått noe tilbake fra 1990-tallet, og med økt nettoinnvandring har fødselsoverskuddet fått en betydelig lavere andel av den samlede befolkningsveksten. I årene 2000–2019 var således fødselsoverskuddets andel sunket til jevnt over 20-25 prosent av landets samlede befolkningsvekst.

Den betydelige innvandringen til Sveits reflekteres i den økende andelen de utenlandske statsborgerne utgjør av landets samlede befolkning. I 2020 hadde landet i alt 2,18 millioner innbyggere med utenlandsk statsborgerskap. Største enkeltland målt etter andelen av de utenlandske statsborgerne bosatt i Sveits er (prosent 2020): Italia (14,8), Tyskland (14,1), Portugal (12,0), Frankrike (6,4), Kosovo (5,2), Spania (3,9), Tyrkia (3,1), Nord-Makedonia (3,1) og i alt 20,2 prosent fra Europa for øvrig. Av de bosatte i Sveits med statsborgerskap i andre verdensdeler kom samme år 8,2 prosent fra Asia/Oceania (inkludert statsløse), 5,1 prosent fra Afrika og 3,8 prosent fra Amerika.

Økende levealder og et stadig synkende fødselsoverskudd har ført til at de over 65 år utgjør en stadig større andel av befolkningen; gruppen utgjorde 18,7 prosent 2020. Samtidig synker andelen for gruppen under 20 år; 2020 utgjorde denne gruppen 20,0 prosent.

Det samlede fruktbarhetstallet (det gjennomsnittlige antall barn en kvinne får som gjennomlever hele sin fruktbare alder (15-49 år), og basert på fødselsratene på hvert alderstrinn som i det aktuelle året) lå i 2019 på 1,48 mot 1,53 i Norge.

Gjennomsnittlig forventet levealder ved fødselen (se dødelighet ) lå 2019 i Sveits på 81,9 år for menn og 85,6 år for kvinner. Tilsvarende tall for Norge er henholdsvis 81,2 år for menn og 84,7 år for kvinner. Forskjellene i levealderen mellom kjønnene er i Sveits, som i de fleste vestlige land, også Norge, blitt redusert i de siste tiårene. I Sveits utgjorde således forskjellen 3,7 år i 2019 mot for eksempel 5,7 år i 2001 og 6,8 år i 1981.

Bosetning

I 2020 var gjennomsnittlig befolkningstetthet for hele landet 208 innbyggere per kvadratkilometer. De store fjellområdene bidrar til en geografisk sett svært ujevn befolkningstetthet, og gir Sveits som helhet en lavere befolkningstetthet enn de andre mellomeuropeiske landene. Klart tettest er bosetningen i Mittelland. Den tynnest befolkede alpekantonen (Graubünden) har en befolkningstetthet på bare 28 personer per kvadratkilometer.

Landsbybebyggelse er den vanligste bosetningsform på landsbygda, som oftest er landsbyene små, og til tross for dette utgjør de fleste landsbyene egne kommuner. I enkelte kantoner, for eksempel i Appenzell og Jura, er enkeltgårder vanlig.

De fem største byene (Zürich, Basel, Genève, Bern og Lausanne) hadde 2020 bare 10,2 prosent av landets folkemengde. Dette er et resultat av den spesielle kommunestrukturen i Sveits med blant annet svært trange grenser for byene. Inkludert forsteder, det vil si i de agglomerasjonene (tettstedene) som disse fem byene danner, utgjorde det samlede folketallet 39,5 prosent av Sveits' folkemengde (2019).

I alt bodde 73 prosent av Sveits' befolkning 2019 i «urbane strøk», noe som i Norge omtrent svarer til tettsteder med mer enn cirka 10 000 innbyggere.

Religion

Kristne grupper i det som i dag utgjør Sveits, eksisterte allerede på 200-tallet. Bispeseter kjennes fra før 400; klostergrunnleggelser kom på 600-tallet. Huldreich (Ulrich) Zwinglis reformasjon i Zürich fra 1519 og reformasjonsbevegelsen i Genève med Jean Calvin som leder gjorde Sveits til et konfesjonelt splittet land. Så sent som i 1847 opplevde landet en kortvarig religionskrig mellom protestantiske og katolske kantoner; den gjaldt jesuittenes adgang til å opprette institusjoner i landet. Resultatet av krigen var at forbundsstatens forfatning fikk et jesuittforbud, som først ble opphevet i 1973.

Av den sveitsiske befolkningen i dag, inklusive utenlandske statsborgere, hører 30 prosent til gruppen uten oppgitt konfesjon eller uten tilhørighet til noe religiøst samfunn (2019). Av dem som tilhører et religiøst samfunn, hører ti prosent til en ikke-kristen konfesjon, snaut 50 prosent til den romersk-katolske kirken (inkludert gammelkatolikkene) og snaut 42 prosent til et protestantisk kirkesamfunn.

I tradisjonelt protestantiske kantoner som Genève, Neuchâtel og Basel er kirke og stat skilt. Den evangeliske kirken i Zürich og Bern har derimot karakter av en kantonsunderstøttet folkekirke med indre selvstyre. Protestantiske teologiske fakulteter finnes ved universitetene i Basel, Bern, Zürich, Neuchâtel og Genève, katolske fakulteter i Fribourg og Luzern. Den lille minoriteten av gammelkatolikker har et eget teologisk fakultet ved universitetet i Bern.

Den dialektiske teologi , med Karl Barth og Emil Brunner som de ledende navn, hadde sitt sentrum i Sveits. Baselmisjonsselskapet (1815) er et av verdens eldste.

Språk

Sveits har tre offisielle språk på nasjonalt nivå: tysk, fransk og italiensk. Et fjerde språk, retoromansk, er nasjonalspråk med rett til å brukes som offisielt språk i kanton Graubünden.

Ser vi bort fra dem som ikke har ett av de fire nasjonalspråkene som morsmål, fordeler befolkningen seg med 66,5 prosent på tysk, 24,4 prosent på fransk, 8,6 prosent på italiensk og 0,5 prosent på retoromansk (2019).

Kantonene Neuchâtel, Vaud, Genève og Jura er franskspråklige, i Bern (Berne), Fribourg (Freiburg) og Valais (Wallis) brukes både fransk og tysk og i Ticino italiensk. I Graubünden, som er den språklige sett mest sammensatte kantonen i Sveits, er det et klart flertall som er tyskspråklige, men kantonen har både italiensk- og retoromansktalende områder. De øvrige 15 kantonene i Sveits (helkantoner) er rent tyskspråklige.

Områdene i Graubünden der det tales italiensk, er avgrenset til tre dalføre sør for hovedvannskillet i Alpene: Mesolcina, Bregalia og Poschiavo. Områder der det tales retoromansk, finner en i flere geografisk adskilte områder øst i landet, de viktigste er: Vorderrheins dalføre, Engadin og Val Müstair. De retoromansktalende benyttet tidligere flere ulike, tradisjonelle skriftspråkvarianter, men har siden 1982 hatt en standardisert skriftnorm. Selv om dagligspråket og språket i skole og forvaltning er retoromansk i disse områdene, er i praksis befolkningen i de retoromansktalende områdene tospråklige med tysk i tillegg til morsmålet.

Alle lag av den tyskspråklige befolkningen bruker lokale dialekter (Schwyzerdütsch) som vanlig talemål, men skriftspråket er høytysk standardspråk som i Tyskland og Østerrike. Høytysk brukes også i atskillig utstrekning muntlig, særlig i mer formell sammenheng, blant annet i mediene, undervisningen, i rettspleien og som scenespråk.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg