Befolkningen i Sveits viste i 1950- og 1960-årene en vekst på gjennomsnittlig 1,4 prosent årlig. Denne relativt sterke veksten skyldtes for en stor del innvandring, og 1960–70 utgjorde innvandringen 40 prosent av den totale befolkningsveksten i landet. Med det økonomiske tilbakeslaget 1973–74 ble det tradisjonelle innvandringsoverskuddet avløst av en betydelig nettoutflytting, og 1970–80 sett under ett var den gjennomsnittlige årlige veksten i landets folkemengde bare 0,15 prosent. Fra og med 1980-årene har befolkningstilveksten igjen vist økning; veksten var gjennomsnittlig 0,6 prosent årlig 1980-90 og 1,1 prosent i tiårsperioden 2008–18.

Veksten i Sveits' folkemengde på 1980-tallet fordelte seg med 40 prosent på naturlig tilvekst (fødselsoverskudd) og 60 prosent på nettoinnvandring. Fødselsoverskuddets andel økte til 48 prosent på 1990-tallet, men har sunket betydelig etter årtusenskiftet; andelen utgjorde således bare 15 prosent i tiårsperioden 2007–16. Dette skyldes i første rekke en meget sterk økning i nettoinnvandringen, en utvikling vi kjenner fra de fleste vesteuropeiske land, også Norge.

Den økte nettoinnvandringen avspeiles også i den andelen de utenlandske statsborgerne utgjør av landets samlede befolkningsvekst, likeledes i deres andel av landets samlede befolkning. På 1990-tallet utgjorde således veksten i tallet på sveitsiske statsborgere bare vel 1/3 av landets samlede årlige befolkningsvekst, mens deres andel av den sveitsiske befolkningen i 1990 var 84,0 prosent. Frem til 2000 sank deres andel av landets befolkning til 80,4 prosent, og i 2017 utgjorde sveitsiske statsborgere 74,9 prosent av landets samlede befolkning.

I 2017 hadde Sveits vel 2,1 millioner innbyggere med utenlandsk statsborgerskap. De største enkeltland målt etter deres andel av de utenlandske statsborgerne bosatt i Sveits er (prosent 2017): Italia (15,1) Tyskland (14,5), Portugal (12,8), Frankrike (6,0), Kosovo (5,2), Spania (4,0), Serbia (3,3), Tyrkia (3,3), Makedonia (3,1) og Østerrike (2,0). Av de utenlandske statsborgerne bosatt i Sveits 2017 kom i alt 66 prosent fra EU-/EFTA-land og 18 prosent fra Europa for øvrig.

Økende levealder og et stadig synkende fødselsoverskudd har ført til at de over 65 år utgjør en stadig større andel av befolkningen; gruppen utgjorde 18,3 prosent 2017. Samtidig synker andelen for gruppen under 20 år; 2017 utgjorde denne gruppen 20,0 prosent.

Det samlede fruktbarhetstallet (det gjennomsnittlige antall barn en kvinne får som gjennomlever hele sin fruktbare alder (15-49 år), og basert på fødselsratene på hvert alderstrinn som i det aktuelle året) lå i årene 2010-16 på mellom 1,52 (2010) og 1,55 (2016). Gjennomsnittlig levealder ved fødselen lå 2016 i Sveits på 81,5 år for menn og 85,3 år for kvinner. Forskjellene i levealderen mellom kjønnene er i Sveits, som i de fleste vestlige land, også Norge, blitt redusert i de siste tiårene. Forskjellen utgjorde 3,8 år i 2016 mot for eksempel 5,7 år i 2001 og 6,8 år i 1981.

I 2017 var gjennomsnittlig befolkningstetthet for hele landet 204 innbyggere per km2. De store fjellområdene bidrar til en geografisk sett svært ujevn befolkningstetthet, og gir Sveits som helhet en lavere befolkningstetthet enn de andre mellomeuropeiske landene. Klart tettest er bosetningen i Mittelland. Den tynnest befolkede alpekantonen (Graubünden) har bare 28 personer per km2.

Landsbybebyggelse er den vanligste bosetningsform på landsbygda, som oftest er landsbyene små, og de fleste landsbyene utgjør egne kommuner. I enkelte kantoner, for eksempel Appenzell og Jura, er enkeltgårder vanlig.

De fem største byene (Zürich, Basel, Genève, Bern og Lausanne) hadde 2017 bare 12,4 prosent av landets folkemengde. Dette er et resultat av den spesielle kommunestrukturen i Sveits med blant annet svært trange grenser for byene. Med forsteder, det vil si i de agglomerasjonene (tettstedene) som disse fem byene danner, utgjorde folketallet samme år 39,4 prosent av Sveits' folkemengde.

I alt bodde 77,4 prosent av Sveits' befolkning 2017 i «urbane strøk», noe som i Norge omtrent svarer til tettsteder med mer enn ca. 10 000 innbyggere.

Kristne grupper i det som i dag utgjør Sveits, eksisterte allerede på 200-tallet. Bispeseter kjennes fra før 400; klostergrunnleggelser kom på 600-tallet. Huldreich (Ulrich) Zwinglis reformasjon i Zürich fra 1519 og reformasjonsbevegelsen i Genève med Jean Calvin som leder gjorde Sveits til et konfesjonelt splittet land. Så sent som i 1847 opplevde landet en kortvarig religionskrig mellom protestantiske og katolske kantoner; den gjaldt jesuittenes adgang til å opprette institusjoner i landet. Resultatet av krigen var at forbundsstatens forfatning fikk et jesuittforbud, som først ble opphevet i 1973.

Av den sveitsiske befolkningen i dag, inklusive utenlandske statsborgere, hører 26 prosent til gruppen uten oppgitt konfesjon eller uten tilhørighet til noe religiøst samfunnn (2017). Av dem som tilhører et religiøst samfunn (5 151 000 personer) tilhører ni prosent en ikke-kristen konfesjon. De som tilhører et kristent kirkesamfunn, fordeler seg med 55 prosent på den romersk-katolske kirken (inkludert gammelkatolikkene) og 45 prosent på et protestantisk kirkesamfunn.

I tradisjonelt protestantiske kantoner som Genève, Neuchâtel og Basel er kirke og stat skilt. Den evangeliske kirken i Zürich og Bern har derimot karakter av en statsunderstøttet folkekirke med indre selvstyre. Protestantiske teologiske fakulteter finnes ved universitetene i Basel, Bern, Zürich, Neuchâtel og Genève, katolske fakulteter i Fribourg og Luzern. Den lille minoriteten av gammelkatolikker har et eget teologisk fakultet ved universitetet i Bern.

Den dialektiske teologi, med Karl Barth og Emil Brunner som de ledende navn, hadde sitt sentrum i Sveits. Baselmisjonsselskapet (1815) er et av verdens eldste.

Sveits har tre offisielle språk på nasjonalt nivå: tysk, fransk og italiensk. Et fjerde språk, retoromansk, er nasjonalspråk med rett til å brukes som offisielt språk i kanton Graubünden.

Ser vi bort fra dem som ikke har et av de fire nasjonalspråkene som morsmål, fordeler befolkningen seg med 66,5 prosent på tysk, 24,3 prosent på fransk, 8,7 prosent på italiensk og 0,5 prosent på retoromansk (2017).

Kantonene Neuchâtel, Vaud, Genève og Jura er franskspråklige, i Bern (Berne), Fribourg (Freiburg) og Valais (Wallis) brukes både fransk og tysk og i Ticino italiensk. I Graubünden, som er den språklige sett mest sammensatte kantonen i Sveits, er det et klart flertall som er tyskspråklige, men kantonen har både italiensk- og retoromansktalende områder. De øvrige 17 kantonene i Sveits (inkludert halvkantonene) er rent tyskspråklige.

I tillegg til tysk tales det i Graubünden italiensk tales i tre avgrensede dalfører sør for hovedvannskillet i Alpene (Mesolcina, Bregalia og Poschiavo). Spesielt for kantonen er innslaget av retoromansk som finnes i flere geografisk adskilte områder, blant annet i Vorderrheins dalføre, i Engadin og i Val Müstair. De retoromansktalende benyttet tidligere flere ulike, tradisjonelle skriftspråkvarianter, men har nå utviklet en standardisert skriftnorm. Selv om dagligspråket og språket i skole og forvaltning er retoromansk i disse områdene, er i praksis befolkningen i de retoromansktalende områdene tospråklige med tysk i tillegg til morsmålet.

Alle lag av den tyskspråklige befolkningen bruker lokale dialekter (Schwyzerdütsch) som vanlig talemål, men skriftspråket er høytysk standardspråk som i Tyskland og Østerrike. Høytysk brukes ellers muntlig i atskillig utstrekning i mediene, i undervisningen i grunnskolen, som scenespråk, mv.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.