Ravensbrück, konsentrasjonsleir for kvinner ved Fürstenberg i Tyskland, nord for Berlin. Kvinneleiren ble opprettet i 1939 og ble den største konsentrasjonsleiren for kvinner på tysk jord. I 1941 ble det etablert en mindre leir for mannlige fanger i nærheten av leirkomplekset. Året etter ble ungdomsleiren Uckermark for unge kvinner og jenter etablert.

Omkring 132 000 kvinner og barn ble sendt til leiren i årene 1939–45, i tillegg til 20 000 menn. Tusen kvinnelige ungdommer ble sendt til Uckermark. Fangene i Ravensbrück kom fra 40 nasjoner. Titusenvis ble drept eller døde av sult, sykdom eller medisinske eksperimenter. Det var 103 norske fanger i leiren, navnene deres er slått opp på en brakkevegg i en utstilling i den gamle fengselsbygningen.

Ravensbrück ble etablert som ett av DDRs tre «nasjonale minnesteder» i 1959. Siden gjenforeningen av Tyskland har stedet vært gjenstand for omfattende oppussing og museal utvikling.

Byggingen av konsentrasjonsleiren Ravensbrück startet i november 1938 da rundt 500 mannlige fanger fra konsentrasjonsleiren Sachsenhausen og rundt 300 kvinner fra konsentrasjonsleiren Lichtenburg ble sendt til området for å bygge leiren.

De første offisielle kvinnelige fangene kom til Ravensbrück 15. mai 1939, også disse fra Lichtenburg. Konsentrasjonsleiren var opprinnelig planlagt for 3000 kvinnelige fanger, men utbruddet av andre verdenskrig og rustningsindustriens behov for tvangsarbeidere førte til at leiren ble kraftig utvidet under krigen.

De første fangene i leiren var politiske fanger, Jehovas vitner, såkalte kriminelle (for eksempel kvinner som hadde tatt abort) og "asosiale" (som prostituerte) samt kvinner anklaget for "raseskjending". Dette gjenspeiler den nasjonalsosialistiske forfølgelsen av kvinner: ikke bare politiske motstandere av regimet ble sendt i konsentrasjonsleir, det ble også kvinner som ikke passet inn i nazistenes bilde av hva som var normalt eller passende for en kvinne.

Sommeren 1939 ble over 400 sigøyner-kvinner fra Østerrike overført til leiren. Etter krigsutbruddet ble stadig flere sigøyner-kvinner sendt til leiren, så også jødiske kvinner. Først i 1941 begynte den systematiske arrestasjonen og deportasjonen av jødiske kvinner. Med utbruddet av andre verdenskrig ble fangegruppen i leiren stadig mer internasjonal fordi kvinner fra de okkuperte landene ble sendt dit. De fleste fangene i leiren var polske og sovjetiske kvinner.

De mannlige fangene som ble sendt fra Sachsenhausen til Ravensbrück høsten 1938 for å delta i byggearbeidet, ble sendt tilbake til Sachsenhausen da arbeidet var ferdig. Ravensbrücks leir for mannlige fanger åpnet 8. april 1941 da 300 mannlige fanger fra straffekompaniet i konsentrasjonsleiren Dachau ble overført til Ravensbrück, men disse ble holdt adskilt fra de kvinnelige fangene. Totalt 20 000 menn var fanger i denne leiren 1941–1945. Flertallet av fangene kom fra Polen og Sovjetunionen, rundt 10 % var jøder.

Leiren var svært overfylt mot slutten av krigen, de mannlige fangene måtte drive tvangsarbeid under særdeles vanskelige forhold, og SS-vaktene var beryktet for brutale mishandlinger. Derfor var dødsraten i mannsleiren mye høyere enn i kvinneleiren, og nesten halvparten av de mannlige fangene ble drept eller døde som følge av de elendige forholdene i leiren.

Over 880 barn under 16 år fra 18 nasjoner ble sendt til Ravensbrück. De fleste av disse kom i følge med sin mor eller andre slektninger. De fleste av barna kom til leiren på slutten av krigen. Det ble også født flere hundre barn i leiren, av kvinner som var gravide da de ble sendt dit, men svært få overlevde på grunn av de dårlige forholdene. Dessuten ble mange drept av SS-leger ved tvungen abort eller etter fødsel. De få barna som ble født i leiren og overlevde, ble født kort tid før den ble evakuert.

Ungdomsleiren Uckermark for «utilpassede jenter» ble etablert ca. én km fra hovedleiren. Forholdene i leiren var svært dårlige og brutale og dødsraten var høy.

En viktig årsak til de dårlige forholdene i Ravensbrück var at leiren var svært overfylt. Allerede ett år etter byggingen av leiren var kapasiteten på 3000 kvinner overskredet. Leiren ble stadig utvidet, men ikke i tilstrekkelig grad. I de første par årene var forholdene tålelige, men etter hvert som  leiren ble stadig mer overfylt, dominerte matmangel, elendige bo- og sanitærbetingelser og sykdommer. Dette gjorde at dødsraten steg kraftig.

I de første to årene ble de kvinnelige fangene ikke systematisk utnyttet som tvangsarbeidskraft, men ble hovedsakelig satt til å utføre ulike tjenester i leiren. De deltok dessuten i byggearbeid i forbindelse med utvidelsene av leiren. Mange jobbet i en SS-drevet tekstilfabrikk i leiren der de sydde fangeuniformer og uniformer til SS. Etter hvert som fangene ble stadig viktigere som tvangsarbeidskraft i rustningsindustrien, ble også kvinnene i Ravensbrück fra 1942 i stadig større grad sendt på utekommando til ulike rustningsbedrifter. Ravensbrück fikk også flere uteleire i tilknytning til slik rustningsindustri. Firmaet Siemens & Halske etablerte dessuten  en egen fabrikk i fangeleiren i mars 1942 hvor mange av kvinnene arbeidet og bodde.

Først og fremst polske kvinner ble offer for ulike medisinske eksperimenter i årene 1942–1943. Kvinnene ble påført kunstige infeksjoner i forsøket på å finne en virksom medisin, eller fikk fjernet knokler eller muskler i ulike typer transplantasjonsforsøk. Eksperimentene ble stanset etter protester fra ofrene, men høsten 1943 ble ti av kvinnene henrettet som straff.

Som ledd i nazistenes aksjoner mot mennesker som de betraktet som biologisk mindreverdige, ble både mannlige og kvinnelige fanger selektert i Ravensbrück i 1942 og sendt til pleieinstitusjonen Bernburg hvor de ble gasset i hjel. Det var først og fremst fanger med fysiske og psykiske funksjonshemminger som ble valgt ut, men også rundt 800 jøder og kvinner som led av tuberkulose, astma eller kjønnssykdommer ble sendt til Bernburg og drept. Syke og svake fanger i Ravensbrück ble også i flere tilfeller drept med fenol- og morfininjeksjoner. Syke og svake fanger, det vil si arbeidsudyktige, ble deportert til leire som Auschwitz og Majdanek hvor de fleste av dem døde.

I januar 1945 ble fanger fra mannsleiren satt til å bygge et provisorisk gasskammer ved siden av krematoriet. Hvor mange som ble drept her, er ikke kjent, men historikere antar at minst 5000 kvinner og menn ble gasset i hjel i Ravensbrück i krigens siste fase. De siste ofrene var de mannlige fangene som jobbet i krematoriet og som ble sendt i gasskammeret 25. april 1945.

På slutten av krigen etablerte Ravensbrück en såkalt dødsleir i brakkene 27–32 hvor syke og gamle kvinner ble plassert. Også deler av Uckermark ble brukt som dødsleir. Denne ble åsted for massehenrettelser i de siste månedene før frigjøringen. Ravensbrück var ingen tilintetgjøringsleir, men spesielt i det siste året av krigen døde svært mange kvinner på grunn av de katastrofale forholdene i den overfylte leiren.

Omlag 7500 fanger ble reddet av svensk Røde Kors og brakt til Sverige under den såkalte hvite busser-aksjonen som begynte i mars 1945. I tillegg til skandinaviske fanger ble også franske, belgiske, luxemburgske, nederlandske og polske fanger reddet, flere av dem jødiske. Evakueringen av leiren startet 27. april 1945 da fangene ble sendt ut på dødsmarsjer i nordvestlig retning. Omlag 3000 syke fanger ble etterlatt i leiren. Ravensbrück ble befridd av av sovjetiske tropper 30. april 1945.

Både i den britiske og den sovjetiske okkupasjonssonen ble det gjennomført flere rettssaker mot medlemmer av leirledelsen og vaktpersonalet i leiren, så også i DDR. De fleste av det kvinnelige SS-personalet ble imidlertid aldri straffet for arbeidet i leiren.

103 norske kvinner ble deportert til Ravensbrück. To  var jøder, de andre var politiske fanger, som stort sett hadde vært involvert i arbeidet med illegale aviser. En tredjedel av kvinnene var Nacht und Nebel fanger. De kom fra hele landet, men omlag halvparten av dem var bosatt i Oslo og omegn da de ble arrestert.

Fire av kvinnene døde i Ravensbrück, to ble drept i Auschwitz, én i Mauthausen og to kvinner døde etter frigjøringen som følge av sykdommer de hadde pådratt seg i fangenskapet.

Etter frigjøringen overtok den Røde Armé leirkomplekset, og frem til 1994 ble den tidligere fangeleiren brukt som sovjetisk kaserne. Ravensbrück ble likevel åpnet som «nasjonalt minnested» i DDR i 1959, men omfattet da kun det tidligere leirfengselet, krematoriet samt en del av leirens yttermur. På 1980-tallet ble minnestedet utvidet til å omfatte kommandanturbygningen. Siden 1994 er også den tidligere fangeleiren og deler av industriområdet del av minnestedet.

  • Benz, Wolfgang og Barbara Distel: Der Ort des Terrors, bd. 4, 2006.
  • Ottosen, Kristian: Kvinneleiren : historien om Ravensbrück-fangene, 1991.
  • Strebel, Bernhard: Das KZ Ravensbrück, 2003.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.