En uteleir («Aussenlager») var en separat fangeleir som var underlagt en større hovedleir («Stammlager» eller «Hauptlager») i nazistenes omfattende nettverk av konsentrasjonsleire før og under andre verdenskrig. En uteleir var en form for avlegger av en større hovedleir. Den eksisterte som en separat leir, men var administrativt underlagt en hovedleir.
underleir, satellittleir
engelsk subcamp, satellite camp
tysk Aussenlager
I løpet av de 12 årene som nasjonalsosialistene hadde makta i Tyskland (1933–1945) var SS sentrale for naziregimets behandling av «fiender», slik regimet definerte sine politiske og rasemessige motstandere. Mellom 1933 og 1945 etablerte SS 27 hovedleirer og over 1100 tilhørende uteleirer. Disse tallene er hentet fra Nikolaus Wachsmanns omfattende studie av konsentrasjonsleir-systemet (2015/2018). Det er imidlertid vanskelig å fastslå ett bestemt tall, særlig for uteleirene. I løpet av de 12 årene nazistene hadde makta, ble noen leirer nedstengt, mens andre ble åpnet. Noen leirer eksisterte over flere år, andre bare i noen måneder. Noen uteleirer fikk så stor betydning at de ble omdefinert til hovedleirer med egne underleirer, andre eksisterte kun for en kort periode. Av alle leirene var det kun konsentrasjonsleiren Dachau ved München som eksisterte i alle 12 årene nazistene hadde makta i Tyskland.
De første leirene, som Dachau, ble etablert få uker etter at nazistene kom til makten i 1933. De fleste av disse ble stengt etter ett år. Fra 1936 systematiserte SS utbyggingen av et system av konsentrasjonsleirer. Et viktig element i dette var overføring av kompetanse og personer fra etablerte leirer til nye. Etableringen av uteleirer var en del av dette. Ett eksempel er konsentrasjonsleiren Neuengamme ved Hamburg som ble etablert i 1938 som uteleir for konsentrasjonsleiren Sachsenhausen. To år senere fikk Neuengamme status som hovedleir og fikk egne uteleirer. I løpet av krigsåra fikk Neuengamme om lag 86 uteleirer. De fleste uteleirene ble etablert under andre verdenskrig fordi krigsutbruddet endret konsentrasjonsleirenes betydning: formålet var ikke lenger bare straff, men tvangsarbeid for den tyske krigsindustrien.
I årene 1941–1945 spilte konsentrasjonsleirene en stadig viktigere rolle som leverandør av tvangsarbeidskraft for tysk krigsindustri. Stadige ekspansjoner av rustningsindustrien økte etterspørselen etter arbeidskraft som den tyske sivilbefolkningen ikke kunne dekke. Etter som stadig flere tyske menn ble sendt til fronten, ble behovet for arbeidskraft enda mer prekært. Rustningsminister Albert Speer gjorde vesentlige endringer i infrastrukturen for tvangsarbeid da han i 1942 bestemte at fangene i større grad måtte flyttes til rustningsindustrien. For å effektivisere tvangsarbeidet ble separate leirer bygget like ved industrianleggene og fangene innlosjert der. Disse uteleirene var imidlertid administrativt underlagt hovedleiren. Slik oppsto et nært samarbeid mellom konsentrasjonsleir-systemet og tysk industri.
I stedet for å bruke tid på å frakte fanger fram og tilbake mellom fangeleirene og fabrikkene hver morgen og kveld for at de skulle yte tvangsarbeid, ble fanger innlosjert i et stort antall uteleirer direkte ved tyske bedrifter som Siemens, Heinkel, BMW og IG Farben. Slik kunne fangene utnyttes enda hardere som tvangsarbeidere: i stedet for å bruke tid og energi på å gå til og fra fabrikken hver morgen og kveld, kunne de nå tvinges til å jobbe enda lengre dager. Speers strategi gjorde at antallet uteleirer i konsentrasjonsleir-systemet økte sterkt. Strategien førte også til at stadig flere fanger fra tyskokkuperte land ble overført til leirer i det tyske riket for å yte tvangsarbeid. Dette gjelder også for norske politiske fanger. Fra 1942 ble stadig flere nordmenn som satt i norske leirer som Grini og Falstad overført til leirer i Tyskland.
Tidlig i 1943 eksisterte om lag 80 uteleirer, sommeren 1943 var tallet økt til 150. De fleste uteleirene tjente krigssindustrien, og tvangsarbeid var særlig utbredt i flyindustrien. Ett eksempel er Sachsenhausens uteleir ved flyfabrikanten Heinkel i Oranienburg, hvor også mange norske fanger ble tvunget til tvangsarbeid. Videre ble det etablert uteleirer ved nazistenes store byggeprosjekter. Etter hvert som den allierte bombingen av Tyskland tiltok, etablerte nazistene uteleirer for å bekjempe krigsskader etter bombing. Fanger ble satt til å fjerne blindgjengere, rydde i ruiner og bidra til gjenoppbygging. For eksempel ble fanger i Sachsenhausen sendt til flere slike uteleirer i Berlin.
Uteleirene var svært forskjellige: noen var kjønnsdelte, andre ikke, noen besto av en bestemt fangegruppe, mens i andre leirer var det fanger fra mange ulike grupper. Ikke minst var de ernæringsmessige og helsemessige forholdene svært ulike. I noen uteleirer var forholdene på linje med i hovedleiren, mens andre uteleirer hadde svært høy dødelighet. Enkelte uteleirer, særlig fra 1943 og mot slutten av krigen, ble også etablert som mer improviserte leirer for bestemte mordaksjoner og fungerte som midlertidige dødsleirer. Ett eksempel er Uckermark som var underlagt kvinne-konsentrasjonsleiren Ravensbrück og som fungerte som dødsleir for påstått asosiale unge kvinner, de fleste av dem hentet fra ulike barnehjem og sosialinstitusjoner.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.