Lenge trudde norske historikarar at 1815 markerte byrjinga på den demografiske overgangen. Først då byrja folketalet i Noreg å stige sterkt og varig. Hovudforklaringane som dei sette fram, var betre ernæring, sunnare og varmare hus og færre sjukdomar. Mykje av æra for veksten fekk poteten, ein rotvekst som no vart spreidd til nye område i landet, dei nye sildinnsiga langs kysten, og til slutt koppevaksina. Lokale studiar av døds- og fødselstal, fruktbarheit med meir i 1970- og 1980-åra og seinare har endra oppfatninga. Funna var slik: I Etne i Sunnhordland byrja fallet i mortaliteten frå midten av 1700-talet, i Asker og Bærum alt frå 1730-åra. Derimot melde det store fallet i spedbarnsdødsratane i desse to områda seg først i 1780- og 1790-åra. Same trend er funne for Trondheim by i denne perioden.
I 1970- og 1980-åra kom historikarane til å vende seg mot andre hoveddrivkrefter i utviklinga, nemleg epidemiar. Undersøkingar som Sølvi Sogner gjorde av Austlandet på 1700-talet, synte at mortaliteten var mykje høgare i kyst- og fjordstroka enn i innlandsområda. Grunnen var at nærleiken til kyst, skipsfart og handel betydde større kontakt med epidemiske sjukdomar, medan det indre Austlandet hadde mindre omgang med utlandet. Jo meir folk møttest, jo meir spredde sjukdomar seg. Ei anna undersøking av norske område i 1802 synte at døden slo hardare ut i bondefamiliar enn husmannsfamiliar, og at det kom av at gardane hadde meir kontakt med omverda enn plassane. Ståle Dyrvik og Margunn Skjei Knudtsen greidde å dokumentere at fallet i dødsratane for barn synest å henge saman med at mødre kom til å amme barna sine meir enn før. Ikkje minst forstod embetsmenn at morsmjølk var sunt og nærande. Morsmjølka ga spedborna auka motstandskraft mot sjukdomar.
Meir merksemd mot epidemiar og amming har prega den historisk demografiske forskninga sidan 1970-åra. Samstundes er det klart at rikare tilgang på mat, meir variert kost, sunnare hus, betre handtering av kloakk og avfall og til slutt organisert renovasjon og vannforsyning i meir trygge og betre former i byane, bidrog til å redusere talet på døde. Medan store delar av Europa opplevde stor mortalitet utan reell nedgang i perioden 1820–1880, gjekk den gradvis ned i Noreg også i desse åra. Noreg hadde ei tid på 1800-talet den raskaste folkeauka i verda. Ein kan seie at Noreg hadde særskilde gode vilkår under den demografiske overgangen.
Kommentarar
Kommentarar til artikkelen blir synleg for alle. Ikkje skriv inn sensitive opplysningar, for eksempel helseopplysningar. Fagansvarleg eller redaktør svarar når dei kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logga inn for å kommentere.