Nicolaus Brekespear

Nicolaus søkte som ung mann til Frankrike for å studere. Han ble opptatt i augustinerklostret St. Ruf nær Avignon, der han ble kannik og avanserte til abbed. Pave Eugenius 3. fattet interesse for ham, og utnevnte ham i siste del av 1140-årene til kardinalbiskop av Albano. Fra 1150 opptrer han som underskriver av pavebrev, og var nå et av de mest fremtredende medlemmene av kurien (pavehoffet).

I 1152 ble Nicolaus Brekespear sendt som plenipotentiær (fullmyndig) pavelig legat til Norden for å tredele den nordiske kirkeprovinsen, ved å opprette egne erkebispestoler i Norge og Sverige i tillegg til den danske i Lund. Nicolaus kom til Norge i juli 1152 og fullførte sitt oppdrag der samme år eller i 1153. Derimot fant han ennå ikke den kirkelige situasjonen i Sverige moden til å opprette et erkesete. Han returnerte via Lund, der han overdro det pallium (verdighetstegn) som var tiltenkt den svenske erkebiskopen, til erkebiskop Eskil av Lund og tilbød ham overhøyhet over det kommende svenske erkesetet.

Med sentrum i den nye erkebispestolen i Nidaros ble det under besøket 1152/1153 opprettet en egen norsk kirkeprovins som omfattet elleve bispedømmer i fastlands-Norge og de norrøne øysamfunnene vest i havet fra Grønland til Hebridene og Man. Når kurien på denne måten kom norske ønsker i møte, var motivet nok ikke minst å knytte den norske kirken direkte til Roma og unngå tysk innflytelse over den via erkebiskopen i Bremen, som i samforstand med den tyske kongen arbeidet for å gjenopprette sin tidligere overhøyhet over kirken i Norden. De norske erkebiskopene skulle for ettertiden vigsles av paven og motta sitt pallium fra ham; dessuten skulle norske husstander betale peterspenger eller romaskatt til pavestolen.

De øvrige reformene av norske kirkeforhold som fant sted i 1152/1153, er bare kjent fra spredte opplysninger og antydninger i senere kilder. Særlig viktige var fremstøtene for å sikre den norske kirken større frihet og uavhengighet på tre felter: i forvaltningen av kirkelige institusjoners gods og inntekter, i tilsettingen av geistlige (valg av biskoper og abbeder og utnevning av prester) og i domsmyndighet i saker mot geistlige og dessuten over lekfolk i saker av særlig kirkelig karakter. Selv om det i ettertiden stod strid om hvor store innrømmelser kongemakten egentlig hadde gitt kirken på disse feltene, er det ingen tvil om at de førte den norske kirken et avgjørende skritt bort fra dens tidligere sterke avhengighet av kongemakt og bondesamfunn.

I disse reformene var kardinal Nicolaus åpenbart den formende og drivende kraft, med et klart universalkirkelig program og stor påvirkningskraft, men samtidig med evne til å lempe ideale fordringer etter den norske virkeligheten han møtte. Direkte knyttet til hans navn er en bestemmelse som senere ble tatt inn i de norske landskapslovene og som utvidet folks rett til å gi gaver uten å spørre sine arvinger; den åpnet for en strøm av jordegods og andre gaver til kirkelige institusjoner. Det ser også ut til at han tok initiativet til å styrke den norske stiftsorganisasjonen gjennom opprettelse av sekulære domkapitler ved domkirkene, og i pakt med den kirkelige fredsbevegelsens program skal han ha stått bak et forbud mot å bære våpen i de norske kjøpstedene.

Nicolaus var tilbake ved kurien i november 1154 og var naturlig nok med på å utstede pave Anastasius 4.s fundasjonsbrev for den norske kirkeprovinsen. Tre dager senere døde Anastasius, og kardinal Nicolaus ble neste dag valgt til hans etterfølger under navnet Hadrian 4.

Som pave viste Hadrian styrke og selvstendighet. Han fikk den tyske kongen Fredrik Barbarossas hjelp til å kue Arnold av Brescias revolusjonære bevegelse i Roma og kronet til gjengjeld Fredrik som keiser. Forholdet mellom den gregorianske Hadrian og den romerrettslig inspirerte Fredrik var likevel fra første stund spent, og det forverret seg da Hadrian allierte seg med det normanniske kongedømmet på Sicilia og i Sør-Italia, og tok de lombardiske byenes parti mot keiserens underkuelsesforsøk. Hadrian forberedte seg i sine siste år på det oppgjøret mellom pave og keiser som måtte komme, og var i ferd med å sette Fredrik Barbarossa i bann da han døde høsten 1159.

• Hadrian 4.
• kristendommens historie i Norge
• Norge i høymiddelalderen
• pave

• A. O. Johnsen: Studier vedrørende kardinal Nicolaus Brekespears legasjon til Norden (med utførlig bibliografi), 1945
• J. Haller: Das Papsttum: Idee und Wirklichkeit, bind 3 , Stuttgart 1952
• K. Helle: Norge blir en stat 1130–1319, bind 3 av Handbok i Norges historie, 1974
• K. Helle: biografi i NBL2