Frem til europeerne kom til New Zealand var øygruppen befolket av maoriene. Maorifolket innvandret fra øyene i det østlige Polynesia, antakelig før 1200 evt. 

Nederlenderen Abel Tasman kom i 1642 som en av de første europeere til New Zealand og gav øygruppen dens navn. I 1769 besøkte James Cook øyene og startet en mer metodisk utforskning. Han annekterte dem for den britiske krone, men anneksjonen ble da ikke anerkjent av regjeringen.

I begynnelsen av 1800-tallet kom britiske handelsmenn, hvalfangere, eventyrere og misjonærer og slo seg ned blant maoriene. Det oppstod motsetninger mellom de fastboende og immigrantene. For å beskytte britenes interesser og føre kontroll med utviklingen, sendte regjeringen i London 1832 en magistrat til New Zealand.

Åtte år senere ble øyene formelt gjort til britisk koloni; de fleste maorihøvdingene underkastet seg dronning Victorias overhøyhet, men en brutal undertrykkelse begynte, og stridighetene varte i over 30 år. I 1852 ble New Zealand koloni med egen regjering, og 1907 uavhengig stat med dominionstatus i Det britiske samvelde.

Innenrikspolitiske reformer i siste del av 1800-tallet gjorde New Zealand til et foregangsland når det gjaldt sosialpolitikk og demokratisering. Menn fikk alminnelig stemmerett før 1880, kvinner 1893, alderstrygd til alle over 65 ble innført 1899, og man hadde en avansert arbeidervernlovgivning og tvungen voldgift i arbeidstvister før 1900. Det var statsdrift av tungindustri, jernbaner og sykehus før slike reformer var gjennomført i noe vesteuropeisk land.

Fra 1891 satt en koalisjon av liberale og sosialdemokrater med regjeringsmakten til de konservative vant valget 1912.

New Zealand deltok i den første verdenskrig på moderlandets side. De konservative beholdt makten til 1935, da arbeiderpartiet ble det største parti. De konservative og de liberale gikk 1936 sammen i ett parti, Det nasjonale parti. Landet ble forholdsvis lite berørt av den internasjonale krisen i begynnelsen av 1930-årene og gjennomførte en sterk utbygging av økonomien og det sosiale system med 40 timers arbeidsuke (1936) og en omfattende folketrygd (1938).

New Zealand deltok med militære styrker i andre verdenskrig, særlig etter 1941 da landet følte seg direkte truet av Japan. Amerikanerne hadde baser i landet.

Politikken har tradisjonelt vært dominert av Det nasjonale parti (National Party) og det sosialdemokratiske arbeiderpartiet (Labour Party). Disse har siden 1991 fått konkurranse fra Alliansen (The Alliance), en koalisjon av fem mindre venstre- og sentrumspartier.

Labour førte i annen halvdel av 1980-årene en liberal markedsøkonomisk politikk, og avviklet mye av den statsstyrte økonomien. Sosialdemokratene tapte valget i 1990 da nasjonalpartiet overtok med James Bolger som statsminister.

Bolgers tre regjeringer (inntil 1997) førte en energisk frihandelspolitikk og avskaffet praktisk talt alle statssubsidier. Dette førte til at New Zealands økonomi, tidligere en av de mest regulerte og beskyttede i verden, ble en av de mest åpne og konkurransepregede. Fagbevegelsens stilling ble ytterligere svekket. I 1991 ble det vedtatt at pensjonsalderen gradvis skal heves fra 60 til 65 år.

Bolger-regjeringen fortsatte i store trekk Labours økonomiske politikk, og kunne vise til stigende økonomisk vekst og synkende arbeidsledighet. Drastiske nedskjæringer innen sosialsektoren, sammen med vidtrekkende reformer på arbeidsmarkedet, vakte protester mot det motstanderne kalte en «avvikling» av et velferdssystem som har hatt mange likhetstrekk med de skandinaviske.

Ved en folkeavstemning i 1993 ble det vedtatt å erstatte det britiskinspirerte valg i enmannskretser med en blanding av direkte valg og forholdstallsvalg etter tysk mønster. Det første valg med proporsjonal representasjon fant sted 1996. Bolger fortsatte som regjeringssjef, men i koalisjon med et ekstremt nasjonalistisk parti, New Zealander First (NZF), som vil begrense innvandringen. Jenny Shipley fra Nasjonalistpartiets høyrefløy gjennomførte i 1997 et politisk kupp og overtok som statsminister.

Valget 1999 gav regimeskifte med Helen Clark som leder for en Labour-regjering der også Alliansen var representert. Etter ni års borgerlig styre gikk Clark hardt ut for å markere en ny kurs. Fagbevegelsen fikk tilbake noen av rettighetene som var gått tapt i 1990-årene. Regjeringen gav løfte om større bistand til den polynesiske urbefolkningen, maoriene, men ble kritisert for særbehandling.

I 2002 ble Alliansen splittet grunnet regjeringens vedtak om å sende soldater til Afghanistan; visestatsminister Jim Anderton dannet et nytt parti: Progressive Party. Ved valget 2002 seiret Labour med 41 prosent av stemmene, mens Nasjonalistpartiet gjorde sitt dårligste valg på 70 år med knapt 21 prosent. Labour gikk nå i regjeringskoalisjon med Progressive Party.

To nye lover skapte politiske spenninger. I 2003 ble prostitusjonen legalisert. Året etter kom en partnerskapslov som skulle gjelde for både homo- og heteroseksuelle par. Den heftigste politiske striden sto likevel om kravet fra den polynesiske urbefolkningen, maoriene, om erstatning for landområder og fiskerettigheter. Kompensasjon ble i 1990-årene utbetalt til flere stammer etter separate erstatningssaker. En renessanse for den opprinnelige maorikulturen førte blant annet til at mange stedsnavn ble endret etter krav fra aktivistgrupper.

Clark-regjeringen la i 2004 frem et lovforslag om at landets strender (det område som tørrlegges ved ebbe) og havbunnen skulle være i statlig eie. Et nytt parti, Maoripartiet, ble dannet 2004, samme år som strandloven ble vedtatt med støtte fra NZF. Ved valget 2005 holdt Labour stillingen, mens Nasjonalistpartiet nesten doblet tilslutningen. Maoripartiet fikk fire mandater. John Phillip Key fra Nasjonalistpartiet ble valgt til statsminister i 2008.

Nasjonalistpartiet har arbeidet for nære forbindelser med USA og Australia, mens Labour i høyere grad har lagt vekt på mer selvstendige holdninger i forholdet til de to land. New Zealand sluttet seg 1951 til ANZUS-pakten, og fikk militær bistand fra USA etter at britene ca. 1970 trakk seg tilbake «øst for Suez». Som symbolsk støtte til USA hadde New Zealand en bataljon i Vietnam. Motstand mot atomvåpen har vært et hovedprinsipp i utenrikspolitikken.

I 1984 erklærte New Zealand og de øvrige medlemsland i Pacific Islands Forum det sørlige Stillehavet som atomfri sone. Statsminister David Lange nektet marinefartøyer med atomvåpen å anløpe landets havner; en lov om dette ble støttet av alle partier i 1987. USA suspenderte derpå sine forsvarsforpliktelser overfor New Zealand; i 1997 var tvisten ikke løst.

New Zealands forhold til Frankrike ble anspent etter at franske agenter i 1985 hadde senket et skip fra organisasjonen Greenpeace på havnen i Auckland. New Zealand reagerte særlig kraftig på franske atomprøver 1995–96, og stevnet Frankrike for Den internasjonale domstolen i Haag.

Da Nasjonalistpartiet kom tilbake til makten 1990, ble det sikkerhetspolitiske samarbeidet med USA gradvis gjenopptatt, New Zealand deltok i den USA-ledede FN-koalisjonen under Golfkrigen 1990–91, og sendte soldater til Afghanistan i 2002. Da landet ved tusenårsskiftet gjennomførte store nedskjæringer i forsvaret, vakte dette irritasjon i Australia og USA.

Statsminister Helen Clark hevdet at New Zealand med sin avsides beliggenhet ikke stod overfor noen påtagelig sikkerhetspolitisk trussel, og ikke hadde råd til et så omfattende forsvar som tidligere. Gnisninger oppstod på ny da Clark i 2003 tok avstand fra krigen i Irak. New Zealand sendte likevel en avdeling ingeniørsoldater til gjenreisningsarbeidet i Sør-Irak. Landet har dessuten bidratt med soldater til fredsbevarende operasjoner i Øst-Timor og Salomonøyene.

New Zealand har som hovedregel alltid hatt et nært samarbeid med Australia. En avtale med Australia om trinnvis innføring av frihandel mellom de to land trådte i kraft i fullt omfang i 1995. New Zealand legger også stor vekt på samarbeidet innen Stillehavsøyenes forum Pacific Islands Forum og Stillehavs-fellesskapet Pacific Community.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.