Lukas - evangelieforfatteren

Lukas med sitt evangelistsymbol, oksen. Etter et gammelt stikk.

Lukas av /NTB Scanpix ※. Gjengitt med tillatelse
Lukas' evangelistsymbol er en okse.
Lukas av . Falt i det fri (Public domain)

Lukasevangeliet har hatt stor betydning i kunsten. Rembrandts maleri Den fortapte sønns hjemkomst viser en scene fra fortellingen i Lukasevangeliet kapittel 15.

Den fortapte sønns hjemkomst av . Falt i det fri (Public domain)

Forfatteren av Lukasevangeliet er ukjent. Han kalles Lukas fordi det i tidlig kristendom ble antatt at forfatteren av evangeliet var Lukas, en lege som var en av apostelen Paulus’ medarbeidere.

Evangelieforfatteren

Lukasevangeliet og Apostlenes gjerninger har samme forfatter og kalles derfor ofte for Lukas’ tobindsverk, selv om de videre i historien ble overlevert separat. Også i Det nye testamentet står de hver for seg; Johannesevangeliet er der plassert mellom dem.

Forfatteren skriver et avansert gresk og er godt skolert i antikkens talekunst, retorikken. Stilen er mer litterær og forseggjort enn det som ellers er vanlig i Det nye testamentet.

Forfatteren følger mønstre fra samtidens biografi- og historieskriving og legger stor vekt på å gjengi kildene sine nøyaktig. Han er blant annet opptatt av å oppgi tidspunktet for viktige hendelser presist, som for eksempel Jesu fødsel. Både Lukasevangeliet og Apostlenes gjerninger begynner med et forord der forfatteren gjør rede for prinsippene han følger i skrivingen.

Forfatteren kan ha hatt ikke-jødisk bakgrunn, men kjente Det gamle testamentet svært godt, særlig Septuaginta, den greske oversettelsen av Det gamle testamentet fra hebraisk som var mest brukt i den tidlige kristendommen. Han er også fortrolig med tradisjoner, ritualer og symboler fra jødedommen på sin tid.

Begge verkene er dedisert til Teofilus, som ellers er ukjent. Han hadde muligens et ansvar for utgivelse og spredning av de to verkene.

I tidlig kristen tradisjon

I tidlig kristen tradisjon ble Lukasevangeliets forfatter koblet sammen med en av Paulus’ nære medarbeidere og reisefølge, som i Kolosserbrevet kapittel 4,14 blir omtalt som «Lukas, vår kjære lege»; navnet er også nevnt i Paulus' brev til Filemon vers 24, og i Paulus' andre brev til Timoteus kapittel 4,11. Ifølge teologen Ireneus (cirka 125–200 e.Kr.), biskop i Lyon, skrev Lukas evangeliet i Hellas etter at Paulus var død.

Viktige grunner til at man regnet legen Lukas for forfatteren, er at Paulus spiller en hovedrolle i Apostlenes gjerninger, og at innholdet og stilen i tobindsverket vitner om en høyt utdannet person.

I moderne forskning

Verken Lukasevangeliet eller Apostlenes gjerninger omtaler Lukas ved navn. Overskriften «Evangeliet etter Lukas» er først kjent i håndskrifter fra 300-tallet e.Kr. Det er også merkbare forskjeller i hvordan Lukas i Apostlenes gjerninger og Paulus i brevene sine beskriver enkelte hendelser. Paulus fremstår i Apostlenes gjerninger i tillegg teologisk mindre profilert og provoserende enn Paulus ofte gjør i brevene.

Spørsmålet om hvem som har skrevet tobindsverket, er derfor ikke mulig å besvare sikkert. Men skildringen av Paulus i Apostlenes gjerninger tyder på at forfatteren har hatt et nært kjennskap til apostelen og ønsker å framheve hans betydning og å forsvare ham mot kritikk. Han synes også godt informert om andre tidlige kristne lederes virksomhet, for eksempel apostlene Peter og Filip.

Det er sannsynlig at forfatteren var en person med nær tilknytning til en jødisk diaspora utenfor Palestina (Israel), muligens i Lille-Asia (Tyrkia), Hellas eller Syria. Han har hatt god geografisk kunnskap om disse områdene. Han kan ha vært en proselytt, det vil si en som hadde konvertert til jødedommen, eller en med ikke-jødisk bakgrunn, men med stor sympati for jødedommen og dens monoteisme.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg