Andrée Chedid

Andrée Chedid vokste opp i Egypt. Faren hennes var maronittisk kristen, altså libanesisk katolikk. Moren kom fra en gresk-ortodoks familie i Damaskus i Syria. Før Chedid giftet seg var navnet hennes Andrée Saab. Hun gikk på skole i Egypt og deretter i Frankrike og studerte ved det amerikanske universitetet i Kairo. Her tok hun blant annet en universitetsgrad i journalistikk. Hun giftet seg i 1942 med Louis Selim Chedid. Han var biolog og ble knyttet til det franske forskningsrådet CNRS og til Institut Pasteur i Paris.

Andrée Chedid debuterte i 1943 med en diktsamling på engelsk, On the Trails of my Fancy («På mine påfunns skinner»). Fra 1948 har hun skrevet alle bøkene sine på fransk. Den første var diktsamlingen Textes pour une figure (1948). Tittelen viser til at ordet «figure» har flere betydninger på fransk, blant annet «stilfigur» og «fjes».Av senere samlinger kan nevnes Lubies (1962; «Innfall»), Contre-chant (1968, «Kontrapunkt»), Céremonial de la violence (1976 «Voldens ritual»), Fraternité de la parole (1976, «Ordets brorskap«) og Par-delà les mots (1995, «Hinsides ordene»).

Chedids siste diktsamling, L'Étoffe de l'univers («Universets stoff») kom ut i 2010. Den var blant annet et uttrykk for hvordan utviklingen av Alzheimers sykdom virket inn på hennes livssituasjon og diktning. En større samling av Chedids lyrikk, med tittelen Poèmes («Dikt»), ble utgitt i 2013.

Chedids lyrikk behandler sentrallyriske emner og gir bare i liten grad uttrykk for hennes personlige og subjektive virkelighetsopplevelse. Bildebruken er variert og overraskende, men Chedid er en av få franskspråklige lyrikerne i sin generasjon som nesten ikke er preget av surrealismens idealer.

Chedids romaner viser i større grad enn lyrikken at hun både har røtter i orientalske og i europeisk kultur. Ofte forener hun historie og legende, men når hun skildrer sin egen samtid, har fremstillingen gjerne et allmenngyldig og ikke et dagsaktuelt preg. Chedids senere verker viser likevel sterkere interesse for samfunnsforholdene i landene hun har sin bakgrunn fra, og også for kvinnespørsmål, selv om hun ikke regner seg som feminist.

Chedid debuterte som romanforfatter med Le Sommeil délivré (1952, «Den forløste søvnen»). Boken forteller en tragisk historie om en ung funksjonshemmet kvinne i Egypt som holdes fast i et ulykkelig påtvunget ekteskap. Den første romanen hennes som ble filmatisert, var Le sixième jour (1960, «Den sjette dagen». Hovedpersonen her er en gutt som er smittet av kolera, og boken handler om hans kamp mot og seier over sykdommen.

Néfertiti ou le rêve de Akhnaton (1974, «Néfertiti eller Akhnatons drøm») er en av Chedids viktigtste bøker. Den handler om den egyptiske faraoen Akhnaton og hans vakre dronning Nefertiti på l400-tallet før vår tidsregning og skildrer ungdommelig idealisme og drømmen om rettferdighet og fred. La Maison sans racines (1985, «Huset uten røtter») skildrer møtet mellom en tolv år gammel jente, Sybil, og bestemoren hennes, som hun aldri før har truffet. En vesentlig del av beretningen foregår i Libanon på 1930-tallet, og dette vakre landet blir rammen for en harmonisk og solfylt historie. Men i boken møter man også det moderne Libanon som er i ferd med å gå i stykker på grunn av unødvendige indre konflikter.

Le Message (2000, «Beskjeden») er fortellingen om to unge mennesker som lever på hver sin side av en by herjet av borgerkrig. Marie er blitt alvorlig såret, og hun prøver for enhver pris å få sendt en beskjed til sin elskede Steph om at hun er i live og at hun elsker ham. Dette er en av Chedids mest nådeløse skildringer av borgerkrigens grusomhet.

90 år gammel utgav Chedid sin siste roman: Les quatre morts de Jean de Dieu (2010, «Jean de Dieu som døde fire ganger». Dette er en av forfatterens størst anlagte romaner. Den er viet livshistorien til en mann som har vokst opp i Spania, men tilbragt hele sitt voksne liv i Frankrike. Først mister han sin katolske tro; deretter, under Berlinmurens fall, sin tro på kommunismen som hadde erstattet hans kristne overbevisning. Til slutt blir han angrepet av Alzheimers sykdom. Så når Jean til sist må forlate livet, er dette å regne som hans fjerde død.

Chedid utgav også en rekke novellesamlinger, blant annet A la mort, à la vie (1992, «Til døden, til livet»). Hennes store forfatterskap omfatter videre skuespill og hørespill, og hennes barnebøker og visetekster har bidratt til den popularitet hun har fått i den fransktalende verden. Flere av essayene hennes er viet forholdet mellom Frankrike og de landene i Midtøsten som hun var knyttet til.

Flere av Chedids bøker er oversatt til ulike språk, særlig til engelsk. Blant de litterære utmerkelsene Chedid mottok, var Goncourt-prisen for noveller (1979) og Goncourt-prisen for lyrikk (2002). I 2009 ble hun utnevnt til offiser av den franske Æreslegionen. I Frankrike har flere skoler, biblioteker og kulturhus fått hennes navn, og det er skrevet mange studier om forfatterskapet hennes. Sønnen og sønnesønnen har både laget viser som bygger på hennes dikt og sanger som skildrer hennes sykdom og hvordan hun mer og mer forsvant for sine nærmeste.

• Frankrikes litteratur
• humanisme