Kvinnebunad fra Vest-Agder
/Norsk bunadleksikon.
Kvinnebunader fra Vest-Agder

Et knippe av Vest-Agder-bunader. Fra venstre med felt stakk og skaut, deretter to stripestakker og den ene med vase som hodeplagg, så en med rynkestakk og vase som hodeplagg, og lengst til høgre en bunad med felt stakk, trøye og rult på hodet. Tre av kvinnene har småmønstrete forkle i ull/silke, en har brodert forkle, og en har hvitt linforkle.

Kvinnebunader fra Vest-Agder
Av /Norsk bunadleksikon.
Eldre par kledd i tradisjonelle klær fra Vest-Agder. Hun har stripestakk og trøye med liv under. Han har en form for rundtrøye.
/Bunad- og folkedraktrådet.
Kvinne kledd i det tradisjonelle brudehodeplagget reisle fra Vest-Agder
/Bunad- og folkedraktrådet.
Livet snøres foran med sølvkjede gjennom ringformede maljer
/Norsk bunadleksikon.
Kvinnebunad fra Vest-Agder

Bunaden sett bakfra. På de som ikke har sjal, kan en tydelig se den såkalte klauven på livet.

Kvinnebunad fra Vest-Agder
Av /Norsk bunadleksikon.

Kvinnebunaden fra Vest-Agder har blitt arbeidet med siden tidlig på 1900-tallet, og arbeidet er fortsatt i gang. Bunaden er blitt endret etter hvert som ny kunnskap har kommet til, og ikke minst etter hvert som materialtilgangen er blitt bedre. Flere enkeltinstanser, organisasjoner samt Vest-Agder Husflid har vært involvert i bunadarbeidet i dette området.

Faktaboks

Bunaden viser et bilde av draktskikken slik den var i området i tida 1830–1870, og mange av plaggene er nøyaktig kopiert etter tilsvarende gamle forbilder. Men bunaden bærer også preg av de skiftende idealene for hvordan en bunad har vært forventet å se ut på 1900-tallet, og kan derfor ikke sies å være en rekonstruksjon som fullt ut viser en ensartet draktskikk fra ett område i en bestemt tidsperiode. Bunaden kan derfor ikke regnes som en rekonstruert bunad etter dagens definisjon, men bunaden (og enkeltplagg) er tidligere godkjent av Landsnemnda for bunadsspørsmål. Graden av historisk autentisitet varierer etter hvilke plaggkombinasjoner en velger: Bruker en for eksempel plisséstakk, forkle i ull/silkedamask, liv og trøye i ull, vil denne varianten ikke være så langt unna «sannheten» omkring 1830–1870.

Allerede tidlig på 1900-tallet begynte enkelte ildsjeler å interessere seg for de lokale klestradisjonene i Vest-Agder. På den tida levde det fortsatt folk som husket hvordan den lokale skikken var mot slutten av folkedraktperioden, og noen gikk også kledd i folkedrakter på denne tida, ifølge stiftamtmann Daniel Korens nedtegnelser fra 1914. I tillegg er det bevart et omfattende antall gamle draktplagg. Kildematerialet som ble samlet inn, ble presentert i boka Gamle bunader fraa Vest-Agder, som kom i 1929, og denne ble avgjørende for det videre arbeidet.

I den første tida var det flest folk med tilknytning til den frilynte ungdomslagsrørsla som skaffet seg bunad, ved hjelp av ulike skreddere og sømkyndige. Av den grunn ble mange av de tidlige bunadene nokså ulike både i materialvalg og utførelse. Det er likevel lett å se at disse første brukerne hadde samme type bunad som dagens bunader.

På 1950-tallet kom Sigrun Skar med boka Agder Bunader (Agderbunader). Skar hadde deltatt i bunadarbeidet helt fra starten og hadde god oversikt over det gamle draktmaterialet. Skars arbeid førte til noen endringer på bunaden, først og fremst de broderte forklærne som kom i bruk. En finner broderte sjal i området, men ikke forklær. Muntlige kilder kunne imidlertid fortelle at broderte forklær hadde vært i bruk, og på bakgrunn av disse opplysningene overførte Sigrun Skar noen av mønstrene fra sjal til forklær. Det var et ideal i tida at bunader skulle ha broderi, og en må anta at dette også virket inn.

I nyere tid er det etablert et organ som kalles Bunadutvalet for Vest-Agder. Utvalget er satt sammen av representanter for Vest-Agder Fylkesmuseum, Vest-Agder fylkeshusflidslag, Vest-Agder Bondekvinnelag, Vest-Agder Husflid, Husflidskonsulenten for Agderfylka og Vest-Agder Ungdomslag. De har arbeidet med brosjyremateriale for bunader fra Vest-Agder.

Bunaden fins i dag i et bredt utvalg av materialer og plaggkombinasjoner, og det er også lagd ei sølvkrone som kan leies. Denne brukes sammen med hvitt forkle med hullfald, og bruden skal alltid bruke trøye. Tradisjonene for brudestas i dette området viser ellers at det ble brukt en hodepryd med fasong som valken til skautet. Denne har vært rikt dekorert med ulike materialer, og blir kalt reisle.

Draktdeler

Liv

Bunadlivet har høy livlinje, og sømmene møtes i ryggen i små skjøter som lokalt kalles en klauv. På eldre bevarte liv og trøyer ser en at disse skjøtene er større og sitter lavere, og en kan altså konkludere med at utviklinga over tid gjorde at en flyttet disse oppover i ryggen og gjorde dem mindre.

Livet snøres foran med sølvkjede gjennom ringformede maljer, og en kan i tillegg ha ei sølvhekte nederst. Livet lages i rødt, grønt eller svart ullstoff eller ulldamask.

Stakk

Detalj av rynkepartiet på en stripestakk, med fastknept sele og forkle i damask.
/Norsk bunadleksikon.

Det fins tre ulike stakker til bunaden: stripestakk, rynkestakk og plissert stakk. Alle tre variantene holdes oppe av vevde seler som kneppes til stakken med tre sølvknapper: en på hver side foran og en midt bak. Bak går stakken dermed opp i en spiss slik at fasongen følger etter klauven på livet og trøya. Linninga på stakkene er oftest et mønstervevd band.

Den plisserte stakken er i treskaftet ullstoff og har små plisserte folder rundt hele, men glatt forbredde foran. Stakken skal ha klokkefasong (se ut som ei klokke), og den må henge slik at plisseen får strukket seg ut før bruk – da henger stakken fritt. Nederst har stakken en avstivet kant som består av ei stripe rødt og ei stripe grønt ullstoff, og ei avstivet skoning som gir bølgefasong til stakken.

Den rynkede stakken lages i svart ullstoff, og bortsett fra ei glatt fangbredde er den rynket rundt hele. Nederst har den skoning på innsida og et rødt og et grønt band på utsida.

Den smalstripete stakken lages med bomull i renning og ull i innslag. De eldste bevarte stakkene har linrenning. Yngre stakker har bomullsrenning, og slik lages bunaden i dag. Den har svart bunnfarge og striper i ulike farger, for eksempel rødt, blått, grønt og fiolett. Stakken er også rynket i livet, og har skoning og tvinnet snor nederst. Også denne stakken har glatt fangbredde.

Skjorte

Det brukes skjorter i både lin og bomull. De er tett rynket til en nedbrettet krage med hvitsøm. Det er også dekorert med søm på skulderparti og håndlinninger. Teknikkene som er brukt, er kroksøm, trefylling og musetagger. Langs splitten foran er det hullsøm. Skjorta lukkes med dobbel halsknapp øverst og ei eller to søljer i bringa.

Forkle

Det fins ulike forklevarianter til bunaden. I tradisjonell bruk var det vanlig med forklær i blant annet silke, ull/silke, ull eller bomull. Disse hadde mange ulike typer mønstre. Brudeforkleet var tradisjonelt hvitt. I dag brukes forklær i hvitt lin, grønne eller røde silke/ull-damask-forklær og broderte forklær.

Sjal

Det er bevart mange broderte sjal i Vest-Agder, med ulike mønstre. Flere er kopiert til bunaden. Noen lages firkantet med ulike broderimønstre på de to snippene. Den ene sida har gjerne mer avdempede farger enn den andre, og en regner med at disse ble brukt ved sorg. Noen av de andre sjalene er trekantformet og har broderi på snippen. Alle har frynser og er i svart ullstoff, mens de bevarte gamle sjalene har mange ulike farger.

I tillegg brukes et flerfarget silketørkle i halsen, i tråd med tradisjonell draktskikk og bevarte draktplagg.

Løslomme

To ulike mønstre på løslomme til bunaden
/Norsk bunadleksikon.

Det er kopiert flere gamle lommer fra Vest-Agder, i svart ullstoff med flerfarget ullgarnsbroderi. De henger i stakkelinninga i en messingkrok.

Hodeplagg

Bunaden har flere ulike hodeplagg. Det ene er en valk og eventuelt skaut over valken. Valken er lavere for ugifte enn for gifte, og for de ugifte kalles den rult, mens den kalles vase for de gifte. En kan bære valken uten skaut over, med et tørkle knyttet glatt rundt framstykket. Vasen er rikt dekorert med innførte stoffer og band og metallkniplinger, mens rulten oftest er i småmønstret bomullsstoff.

Skautet er i hvitt linstoff eller bomullsstoff, kantet med hullsøm. Det brettes diagonalt og legges glatt over valken. Endene knytes i nakken, og det sies at de skal vende framover. Unntaket er når en bærer sorg. Da skal de henge nedover ryggen.

Det er i tillegg utarbeidet ei lue i silkedamask eller brokadelignende stoff med kniplingsdekor. Forbildene for denne lua er ei barnelue, og den er lite i bruk. Noen bruker også ei rynkelue.

Trøye

Trøya har samme fasong som livet i ryggen, og lukkes med ei sølvhekte foran. Ermene har noe vidde, er rynket eller foldelagt til skulderpartiet, og smalner nedover mot håndleddene, der de er dekorert med en pynteknapp. Trøya lages i svart ullstoff.

Ytterplagg

En kan eventuelt bruke et stort sjal som ytterplagg, i tillegg til trøya.

Understakk og strømper

Det brukes svarte strømper til bunaden, gjerne strikket i ullgarn med lokale mønstre. De holdes oppe av flerfargete strømpeband.

Det er viktig med en stødig understakk for at overstakken skal falle pent. Fra gammelt av heter det seg at understakken skulle være så fin at hvem som helst kunne se den uten at eieren skjemtes. Til bunaden lages det understakk i stripet bomullsstoff, rynket i livet.

Metall

Det er bevart relativt lite draktsølv fra Vest-Agder, men en del modeller er kopiert. Til bunaden brukes det gjerne dobbel halsknapp øverst i skjorta, en mindre bringering med en såkalt sprode under, og så ei større rund eller hjerteformet løvsølje eller rund bolesølje. I tillegg kommer mansjettknapper til skjorta og knapper og hekter til trøya. Livet har maljer og kjede og hekter i sølv. Det er også kopiert runde skospenner i sølv.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg