Kvinnebunaden fra Vest-Agder har blitt arbeidet med siden tidlig på 1900-tallet, og arbeidet er fortsatt i gang. Bunaden er blitt endret etter hvert som ny kunnskap har kommet til, og ikke minst etter hvert som materialtilgangen er blitt bedre. Flere enkeltinstanser, organisasjoner samt Vest-Agder Husflid har vært involvert i bunadarbeidet i dette området.
Faktaboks
Bunaden viser et bilde av draktskikken slik den var i området i tida 1830–1870, og mange av plaggene er nøyaktig kopiert etter tilsvarende gamle forbilder. Men bunaden bærer også preg av de skiftende idealene for hvordan en bunad har vært forventet å se ut på 1900-tallet, og kan derfor ikke sies å være en rekonstruksjon som fullt ut viser en ensartet draktskikk fra ett område i en bestemt tidsperiode. Bunaden kan derfor ikke regnes som en rekonstruert bunad etter dagens definisjon, men bunaden (og enkeltplagg) er tidligere godkjent av Landsnemnda for bunadsspørsmål. Graden av historisk autentisitet varierer etter hvilke plaggkombinasjoner en velger: Bruker en for eksempel plisséstakk, forkle i ull/silkedamask, liv og trøye i ull, vil denne varianten ikke være så langt unna «sannheten» omkring 1830–1870.
Allerede tidlig på 1900-tallet begynte enkelte ildsjeler å interessere seg for de lokale klestradisjonene i Vest-Agder. På den tida levde det fortsatt folk som husket hvordan den lokale skikken var mot slutten av folkedraktperioden, og noen gikk også kledd i folkedrakter på denne tida, ifølge stiftamtmann Daniel Korens nedtegnelser fra 1914. I tillegg er det bevart et omfattende antall gamle draktplagg. Kildematerialet som ble samlet inn, ble presentert i boka Gamle bunader fraa Vest-Agder, som kom i 1929, og denne ble avgjørende for det videre arbeidet.
I den første tida var det flest folk med tilknytning til den frilynte ungdomslagsrørsla som skaffet seg bunad, ved hjelp av ulike skreddere og sømkyndige. Av den grunn ble mange av de tidlige bunadene nokså ulike både i materialvalg og utførelse. Det er likevel lett å se at disse første brukerne hadde samme type bunad som dagens bunader.
På 1950-tallet kom Sigrun Skar med boka Agder Bunader (Agderbunader). Skar hadde deltatt i bunadarbeidet helt fra starten og hadde god oversikt over det gamle draktmaterialet. Skars arbeid førte til noen endringer på bunaden, først og fremst de broderte forklærne som kom i bruk. En finner broderte sjal i området, men ikke forklær. Muntlige kilder kunne imidlertid fortelle at broderte forklær hadde vært i bruk, og på bakgrunn av disse opplysningene overførte Sigrun Skar noen av mønstrene fra sjal til forklær. Det var et ideal i tida at bunader skulle ha broderi, og en må anta at dette også virket inn.
I nyere tid er det etablert et organ som kalles Bunadutvalet for Vest-Agder. Utvalget er satt sammen av representanter for Vest-Agder Fylkesmuseum, Vest-Agder fylkeshusflidslag, Vest-Agder Bondekvinnelag, Vest-Agder Husflid, Husflidskonsulenten for Agderfylka og Vest-Agder Ungdomslag. De har arbeidet med brosjyremateriale for bunader fra Vest-Agder.
Bunaden fins i dag i et bredt utvalg av materialer og plaggkombinasjoner, og det er også lagd ei sølvkrone som kan leies. Denne brukes sammen med hvitt forkle med hullfald, og bruden skal alltid bruke trøye. Tradisjonene for brudestas i dette området viser ellers at det ble brukt en hodepryd med fasong som valken til skautet. Denne har vært rikt dekorert med ulike materialer, og blir kalt reisle.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.