sekkdyr

Sekkdyrenes bygning: a. innstrømningsåpning, b. utstrømningsåpning, c. kappe, d. kroppsvegg, e. gjelletarm. f. tarm, g. magesekk, h. anus.
Sekkdyr bygning av . Public domain

Sjøpunger malt av Ernst Haeckel. Hentet fra Kunstformen der natur 1904. Bildet har falt i det fri.

. fri

Sekkdyr, eller sjøpunger, klasse i underrekken kappedyr. Sekkdyr er marine dyr, som blir fra noen få millimeter til 10 - 20 cm lange. De omfatter 90 prosent av alle kappedyr. De finnes i alle hav fra strandsonen og ned til store dyp. Det finnes omkring 2000 arter av sekkdyr på verdensbasis.

Faktaboks

Også kjent som
sjøpunger, Ascidiacea, ascidier

Ryggstrengen (chorda), hale og nerverør finnes bare hos larvene og forsvinner i løpet av en kort metamorfose når sekkdyrene fester seg til underlaget.

Voksne sekkdyr sitter festet på bunnen til stein, skjell, tang og tare, unntaksvis nedgravd i sand- eller mudderbunn. Noen av artene, for eksempel Botryllus, danner kolonier.

Bildet til artikkelen er en tegning laget av den tyske zoologen Ernst Haeckel (1834 - 1919). Det viser noe av mangfoldet i sekkdyrenes bygning og tegninger. Øverst til venstre sitter et kaktussekkdyr.

Bygning

Sekkdyr har en kraftig cellulosekappe som gir dem et klumpet utseende. Det er denne kappen som holder dyret oppe. Innenfor kappen og selve kroppsveggen ligger en gjellehule, som har forbindelse med innstrømningåpningen. Den rommer gjelletarmen, som er gjennombrutt av tallrike gjellespalter på langs og på tvers. Flimmerhår i gjelletarmen bidrar til vannsirkulasjon. Planktonorganismer som fanges opp i et slim ledes innover til fordøyende deler av tarmen. Vannet ledes ut i et hulrom som står i forbindelse med utstrømningsåpningen.

Kappens utstrømningsåpning ligger vanligvis i øvre enden av dyret, ikke langt fra den noe større innstrømningsåpningen. Begge åpningene åpnes og lukkes av muskler. Gjelletarmen utgjør hovedmassen av de indre organene. Den fordøyende delen av tarmen danner en slynge bak i kroppen, og endetarmen munner ut innerst i gjellehulen, nedenfor utstrømningsåpningen.

Levevis

Parallellogramsekkdyr er glassklare, flatklemte og firkantede.
Parallellogramsekkdyr av . Gjengitt med tillatelse

Eggene utvikler seg til en liten larve som både minner om et halesekkdyr (en appendikularie) og om larvestadiene hos lansettfisken. Nervesystemet er som hos virveldyr bygd som et rør, det ligger dorsalt i forhold til tarmen, har forrest en blæreformet hjerne med et primitivt øye og et likevektsorgan i veggen. Bak hjerneblæren antyder et smalere avsnitt «den forlengede marg», og deretter følger ryggmargen som fortsetter helt ut i halen. Ryggstrengen, chorda dorsalis, danner støtteapparatet og er forrest kilt inn mellom nervesystemet og tarmen.

Etter en kortere, planktonisk tilværelse, fester larven seg på et underlag ved hjelp av tre papiller i forenden. Svømmehalen med ryggstrengen og mesteparten av nervesystemet tilbakedannes, cellulosekappen utvikles, og fra ryggsiden vokser to innbuktninger inn rundt tarmen og danner gjellehulen.

Det er larvestadiet som viser sjøpungenes tilknytning til de øvrige ryggstrengdyr. De er hermafroditter; mange danner kolonier ved knoppskyting, uten at man kan snakke om en lovbundet generasjonsveksling.

Utbredelse

Stikkelsbærsekkdyr er vanlig langs norskekysten.
Stikkelbærsekkdyr av . CC BY ND 2.0

Sekkdyr eller sjøpunger er havdyr, med omkring 80 arter langs norskekysten. Mange arter vil få norske navn i følge Artsdatabanken. Eksempler er den glassklare, solitære parallellogramsekkdyr Corella parallelogramma, det gulgrønne tarmsekkdyr Ciona intestinalis og kolonisekkdyr Botryllus schlosserei. Det røde stikkelsbærsekkdyr er også vanlig langs norskekysten.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg