Marie Skłodowska-Curie. Oppdaget det radioaktive grunnstoffet radium sammen med sin mann Pierre Curie. Hun var den første kvinnelige nobelprisvinner, og den første som fikk Nobelprisen to ganger (i fysikk 1903, i kjemi 1911). Hennes oppdagelser innen radioaktivitet ble grunnleggende for forståelsen av atomkjernens oppbygning; hun bidrog også i høy grad med å finne anvendelser for den ioniserende strålingen innen kjemi, biologi og medisin. Under den første verdenskrig fikk Marie Curie opprettet nærmere 200 faste og mobile anlegg med strålingsutstyr ved fronten (røntgen og radiumstråler) for å undersøke og behandle sårede, et arbeid hun selv deltok i. Etter krigen gjenopptok hun sin forskning. Curie døde av en anemi, antakelig fremkalt av de store stråledosene hun ble eksponert for i sitt arbeid.

Marie (døpt Marya kalt Manya) Sklodowska var yngst i en familie med fem barn i WarszawaPolen hvor hun vokste opp. Polen var den gang delt og Warszawa var under russisk styre. Faren var fysiker utdannet ved universitetet i Sankt Petersburg og underviste på en statlig realskole. Moren var lærer og bestyrer på en privatskole. Hun døde av tuberkulose da Marie var elleve år.

Marie tok artium med utmerkelse i Warszawa i 1883. I de neste 8 årene var hun rekonvalesent, guvernante og studerte privat i Polen. Hun bidro økonomisk til søsteren Bronias legestudier i Paris. Da Bronia var gift og ferdig lege, inviterte hun Marie til Paris slik at også hun kunne få en utdannelse.

Marie kom i 1891 til Paris med stipendium for å studere realfag ved La Sorbonne. I 1893 ble hun tildelt graden licence ès sciences som den beste i sitt kull og året etter licence ès mathématiques som nummer to i kullet. Etter hun var ferdig med eksamenene dro hun tilbake til Polen for å slå seg ned der. Men hun hadde truffet den 8 år eldre, vel etablerte fysikeren Pierre Curie, han overtalte henne å komme tilbake til Paris, og de ble gift i 1895.

Det var et orginalt par. Begge ville forske. Pierre tok sin doktorgrad like før de giftet seg, og Madame Curie lette etter et felt hvor hun kunne ta sin. Wilhelm von Röntgen hadde nettopp oppdaget strålene som fikk hans navn, og (Antoine) Henri Becquerel oppdaget året etter at også uranmineraler sendte ut noen merkelige stråler. Hvor kom energien fra? Marie bestemte seg for å studere dette fenomenet nærmere. Her var det ikke nødvendig med omfattende litteraturstudier. Dette måtte studeres eksperimentelt.

De arbeidet sammen. Pierre hadde konstruert det utstyret som de brukte til å måle strålingen. Marie var kjemikeren. De fant at strålingsevne eller radioaktivitet, som de kalte den, måtte være en egenskap ved selve atomene fordi den bare var avhengig av uranmengden og helt uavhengig av i hvilken kjemisk forbindelse eller mineral uranet forelå. De fant at også mineraler som inneholdt thorium er radioaktive. Da imidlertid uranmineraler gav større radioaktivitet enn deres innhold av uran tilsa, sluttet de at mineralene måtte inneholde ett eller flere ukjente radioaktive stoffer. Ved å bruke teknikker vel kjent fra den kvalitative analyse fant de to nye radioaktive grunnstoffer som de døpte polonium og radium. I analysen fulgte polonium med vismut mens radium fulgte barium så det måtte være et jordalkalimetall. Etter et omfattende manuelt arbeid gjennom flere år greidde Marie å renfremstille så store mengder radiumklorid at hun kunne bestemme den relative midlere atommassen (atomvekten) for radium til 225. Grunnstoffet ble isolert fra avfallet etter uranfremstilling fra uranbekerts fra en gruve i Joachimsthal (nå i Tsjekkia). Disse arbeidene ga materiale til Maries doktoravhandling, med den prosaiske tittel Undersøkelse av radioaktive stoffer, og hun ble tildelt doktorgraden ved La Sorbonne i 1903.

Rett etter kom meldingen fra Stockholm at Becquerel og ekteparet Curie hadde blitt tildelt Nobelprisen i fysikk for 1903. Becquerel fikk halvparten av prisen for å ha oppdaget spontan radioaktivitet, og ekteparet delte den andre halvparten for sine studier av denne radioaktiviteten.

Pierre døde i en trafikkulykke allerede i 1906 og Becquerel i 1908. Marie ble en verdensberømt forsker på området radioaktivitet. Helsen var svekket, men hun etterfulgte Pierre som professor i fysikk ved Sorbonne, en stilling hun hadde til sin død. I 1910 lyktes det henne i samarbeid med André Louis Debierne å fremstille selve metallet radium. Videre utarbeidet hun metoder til å bestemme radium kvantitativt. I 1911 ble hun tildelt Nobelprisen i kjemi alene for "å ha oppdaget grunnstoffene radium og polonium, for å ha isolert radium og for å ha kartlagt egenskapene og forbindelsene til dette bemerkelsesverdige grunnstoff".

Nobelprisen ble tildelt henne i vanskelig tid. Hun ble ikke innvalgt i det franske vitenskapsakademi (Académie des Sciences). Det var blitt avslørt at hun hadde et forhold til en gift mann, Paul Langevin. Det ble en skandale som til og med gjorde Nobelkomiteen i Stockholm betenkt. Men hun reiste, holdt sitt foredrag og mottok sin pris. Skandalen gjorde henne syk og det tok tid før hun kom tilbake i laboratoriet. Etterspørselen etter radium økte og etter hvert brukte hun mer tid for å få fremstilt mer. Den første radiumfabrikk ble anlagt i Frankrike med et spesiallaboratorium for ekteparet Curie allerede i 1904. De var idealister og hadde ikke patentert fremstillingsmetoden, noe de angret på da prisen på radium ble kjempehøy, og de hadde store vansker med å finansiere sin forskning.

I 1911 fikk hun vervet å fremstille den internasjonale radiumstandard, som oppbevares i Paris. Videre planla hun Paris' radiuminstitutt og bestyrte det fra 1915. Instituttet hadde to avdelinger: en for fysikk og kjemi og en for medisinske anvendelser av radium. I de følgende år fremstilte hun sammen med Debierne av bekerts et meget poloniumrikt preparat, bestemte poloniums spektrum, og påviste at det ved sin transformasjon gir en blyisotop (se radioaktivitet).

Under første verdensskrig arbeidet Marie med å finansiere og få bygget ca 150 biler utstyrt med røntgenutstyr til bruk ved fronten. Hun deltok også aktivt både i å konstruere, installere og bruke utstyret.

Etter krigen dro hun til USA i 1921 og 1929 hvor hun ble hyllet og bl. a. mottatt av president Herbert Clark Hoover. Målet for besøket var å innsamle penger til sin forskning.

I tillegg til sitt rent vitenskapelige arbeid ga Marie også råd og veiledning i forbindelse med industriell fremstilling av radium. Hun arbeidet aktivt for radiums anvendelse i medisinen, og hadde vansker med å innse at radioaktiviteten også hadde sine skyggesider. Som lærer øvde hun innflytelse i vide kretser, idet hennes laboratorium ble et sentrum for vitenskapelig forskning med elever praktisk talt fra hele verden (se Ellen Gleditsch). Både hun og hennes elever arbeidet på makronivå og hverken hun, hennes mann eller andre franske kjemikere og fysikere bidro til utvikling av sentrale begreper knyttet til en mer detaljert atommodell. Det ble utført i Storbritannia av menn som Ernest RutherfordNiels BohrFrederic Soddy og Henry Gwyn Jeffreys Moseley.

Marie fikk utallelige ærebevisninger, men ble aldri æresmedlem av Det norske vitenskapsakademi. Grunnstoffet curium og den tidligere brukte enhet for radioaktivitet, curie, er oppkalt etter ekteparet Curie.

Marie døde av anemi, som høyst sannsynlig skyltes hennes skjødesløse behandling av radioaktive stoffer i den tiden hverken hun eller andre visste bedre, 67 år gammel på et sanatorium i Passy, Haute-Savoie i Frankrike. Hun ble begravet ved sin mann i Sceaux. De ble overført til Panthéon i Paris i 1995. Hennes laboratorium er bevart i Musée Curie i Paris.

Marie og Pierre fikk to døtre: Irène i 1897 og Eve i 1907. Den eldste ble fysiker og er kjent som Irène Joliot-Curie. Nobelprisen i kjemi for 1935 ble delt mellom henne og mannen Jean Frédéric Joliot for deres oppdagelse og kunstig fremstilling av radioaktive grunnstoffer. Eve Curie ble konsertpianist, journalist og forfatter og skrev en kjent biografi om sin mor. Eve ble hele 102 år gammel langt eldre enn sin mor og søster.

I doktoravhandlingen fra 1903 ga  hun  den første samlede fremstilling av radiums oppdagelse og dets egenskaper. Hun fulgte opp med Traité de radioactivité i1910 og L'Isotopie et les éléments isotopes i 1923. I1935 kom Radioactivité posthumt. Alle bøkene er publisert under navnet Madame Pierre Curie.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

27. februar 2011 skrev Jorolf Alstad

".... Den eldste ble fysiker og er kjent som Irène Joliot-Curie. Hun og mannen fikk Nobelprisen i fysikk i 1935."

Ifølge Kungl. Vetenskaps-Akademiens "Förteckning õver Nobelpristagare" står det under kapitlet "Nobelpriset i kemi tilldelades:... år 1935: med hälften till vardera professor F. Joliot och doctor Irène Joliot Curie, Paris, såsom ett erkãnnande fõr deras gemensamt utfõrda syntes av nya radioaktiva grunnãmnen;"

Hvis denne endrede detalj tas tilfølge, vil formuleringen i avsnittet være i overensstemmelse med Leksikonets artikkel "Nobelprisen" av Jon Gunnar Arntzen.

30. mars 2011 svarte Bjørn Pedersen

Jeg hadde skrevet at de fikk nobelprisen i fysikk mens de fikk den i kjemi. Dette er nå rettet.

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.