Fingeravtrykk av Cyril Thomas . CC BY SA 3.0

Fingeravtrykk, avtrykk av hudlinjene, papillarlinjene, på innsiden av fingrene. Papillarlinjene finnes hos menneskene (og apene) på hele innsiden av hendene og på undersiden av føttene. De danner mønstre med detaljer som er forskjellige hos alle mennesker (også eneggede tvillinger), og samme detaljkombinasjoner finnes heller ikke på to forskjellige fingrer hos samme individ. Fingeravtrykksmønstrene forandres ikke fra de dannes hos fosteret mellom 3. og 4. måned og til huden ødelegges etter døden. Man kan ofte påvise arvemessig likhet mellom nærbeslektede personers fingeravtrykk, f.eks. hos eneggede tvillinger, foreldre/barn osv. Denne likheten går imidlertid aldri så langt at det kan bli snakk om forveksling.

Etter sin form deles fingeravtrykksmønstrene i tre store hovedgrupper: buer ca. 5 %, slynger ca. 65 % og virvler ca. 30 %. Denne mønsterfordelingen er noenlunde jevn for hele menneskeheten, men det antas at det finnes en viss rasemessig forskjell.

Læren om fingeravtrykk kalles daktyloskopi og deles i to hovedgrener: personidentifisering og identifisering av fingeravtrykk en forbryter etterlater på gjerningsstedet. Ved personidentifisering bruker man avtrykk av alle ti fingrer og eventuelt håndflatene (i visse tilfeller fotsålene), mens man i sistnevnte tilfelle ofte bare har ett enkelt eller en liten del av et fingeravtrykk å arbeide med.

Forskere og brukere er usikre på hvor lenge fingeravtrykket har vært kjent. Som stempel eller kjennemerke og som signatur har fingeravtrykk vært i bruk kanskje i årtusener, bl.a. i Kina og Japan. Vitenskapelig og praktisk bruk av fingeravtrykk i den forstand man nå kjenner det, hører imidlertid til i nyere tid. Det første forsøk på inndeling av fingeravtrykksmønstrene ble gjort 1823 av en polsk professor i anatomi, Johann Evangelist Purkinje, men verken han eller noen annen var da klar over hvilket betydelig arbeid han hadde utført.

Det første praktiske forsøket kom ca. 1858, da briten Sir William Herschel (1833–1917) tok i bruk fingeravtrykk på offentlige dokumenter i Bengal, India. Fra 1877 nyttet han også fingeravtrykk ved identitetskontroll i fengslene der. I 1880 skrev den britiske legen Henry Faulds sin berømte artikkel i Nature, hvor han bl.a. foreslo nøyaktig de samme midler og metoder som brukes ved fingeravtrykksarbeidet i dag. Han redegjorde samtidig for to viktige sider ved fingeravtrykkets utnyttelse: identifisering av forbryterens fingeravtrykk, etterlatt på gjerningsstedet, og fingeravtrykk som middel til å bevise en persons uskyld.

Omkring 1880 foretok den britiske vitenskapsmann Francis Galton grundige studier av flere forskjellige identifiseringsmetoder, bl.a. fingeravtrykk og antropometri (målinger av legemet). Resultatet av dette arbeidet kom i hans bok Finger Prints (1892), den første virkelig utførlige bok om fingeravtrykk. Verdens første offisielle fingeravtrykksbyrå ble startet 1891 i La Plata, Argentina.

Fingeravtrykk klassifiseres og ordnes i registre etter bestemte systemer, hvorav argentineren Juan Vucetichs (1896) og briten Edward Richard Henrys (1899) var de første og de viktigste, idet alle andre systemer i større eller mindre grad er etterligninger av disse. Vucetichs system brukes i Sør-Amerika og praktisk talt alle spansktalende land, mens Henrys system brukes i hele den engelsktalende del av verden og i mange andre land. I Norge benyttes Vucetichs system med noen forandringer foretatt av fengselsdirektør Anders Daae.

Også i fingeravtrykksarbeidet tas nye og moderne hjelpemidler i bruk. Dette gjelder så vel fremkalling av avtrykk på åsteder som registreringsmetoder. Hullkort og elektronisk databehandling har i lengre tid vært i bruk flere steder rundt om i verden. Videre er det nå utviklet helautomatiske datasystemer som selv «leser av» fingeravtrykket, registrerer det og foretar de ønskede søkninger uten forutgående manuell koding. Slike systemer er tatt i bruk i flere stater i USA. Sveits og Norge var først i Europa i 1984.

I Norge kom fingeravtrykk i praktisk bruk 1905 og ble offisielt innført 1906. I 1910 ble den første dom avsagt med fingeravtrykk som eneste bevis. Fingeravtrykksregisteret inneholder (1999) ca. 147 000 blanketter. I Norge registreres kun avtrykk av personer som er siktet for en forbrytelse eller straffedømt, men avtrykk kan i rene etterforskningsøyemed opptas av hvilken som helst person. Reglene for opptak og registrering er å finne i straffeprosesslovens § 160 og i Regler om ordningen av påtalemyndigheten (Påtaleinstruksen) kapittel 11, § 11 punkt 1–5.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.