Gunnar Ekelöf, svensk forfatter, medlem i Svenska Akademien fra 1958; en av de store nyskapende diktere, ikke bare innen svensk, men også i internasjonal modernistisk tradisjon. Etter en ulykkelig oppvekst i et høyborgerlig Stockholms-hjem, studerte han orientalske språk bl.a. i London. Debutsamlingen Sent på jorden (1932, ny utvidet utgave 1962) ble til etter et Paris-opphold og vakte stor oppsikt på grunn av diktenes modernistiske form. Dedikation (1934) vitner om påvirkning fra franskmannen A. Rimbaud og de senere surrealister, og fra svensk romantikk, men er likevel mindre fremmedartet i formen.

En lett og lys lyrikk i slekt med folkevisene møter man i Sorgen och stjärnan (1936) og i Köp den blindes sång (1938), hvor nordisk natur og samtidens politiske hendelser utgjør nye motiver. Färjesång (1941) er en epokeskapende samling i svensk poesi. Det lyriske jeg innbefatter alle menneskelige erfaringer («En värld är varje människa») i en mystikk hvor meningsløsheten gir livet mening. I et nakent og enkelt språk gjennomføres en analyse av grunnleggende vurderinger og opplevelser. Persisk og arabisk litteratur, asiatisk kunst og skulptur, buddhistiske, taoistiske og sofistiske religiøse kildeskrifter ligger bak symboler og billedspråk. Den abstrakte tendensen ble utviklet videre i den samlingen som i tittelen har Lucifers devise: «Jeg vil ikke tjene», Non serviam (1945) og Om hösten (1951), samlinger som også gav plass for satirer over velferds-Sverige.

Med de tre absurdistiske samlingene Strountes (Tøv, 1955), Opus incertum (1959) og En natt i Otočac (1961) vendte han seg mot den «høye» poesien med humoristiske og groteske innfall. Samtidig utgav han det lange diktet En Mölna-Elegi (1960), hvor nuet smelter sammen med fortiden (sine sidelange sitater fra gresk og latin) og fremtiden. I dette fortsettes samtidig linjen fra hans tidligere poesi.

Ekelöf stod på denne tiden som den dominerende skikkelsen innen svensk lyrikk. Som hans hovedverk regnes den såkalte Dīwāntrilogien eller Akritsyklusen, tilkommet i en eneste poetisk raptus: Dīwān över Fursten av Emgión (1965), Sagan om Fatumeh (1966) og Vägvisare till underjorden (1967). Autentiske, blodige hendelser fra bysantinsk historie utgjør rammen for en eksotisk og erotisk farget mystikk, en bevegelse fra jeg'et i retning av sammensmeltning med en kosmisk jomfrumor, et sentralt tema hos Ekelöf siden debuten.

Posthumt utkom diktsamlingen Partitur (1969). Grotesker (1981) inneholder delvis upublisert antipoesi, Variationer (1986) dikt trykt i aviser og tidsskrifter. Den djerve eksperimentering og den stadige utvikling i hans forfatterskap er forbundet med en klassisk, gjerne antikk tradisjon og dannelse. Både formelt og språklig står hans dikt musikken nær. Hans fire prosa- og essaysamlinger, Promenader (1941), Utflykter (1947), Blandade kort (1957), Lägga patience (1969), gir ved siden av de etterlatte utkast og opptegnelser utgitt av Ingrid Ekelöf (G. E. En självbiografi, 1971, og En röst, 1973), en god innføring i Ekelöfs på en gang enkle og ytterst sammensatte følelses- og forestillingsverden. Han utgav også oversettelser, særlig av fransk poesi, Valfrändskaper (1960). Ekelöfs Skrifter er utgitt i 8 bind 1991–93 av R. Ekner.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.