Gjord Andersen

Andersen kom som ung til Norge. Familiebakgrunn og fødested er ukjent, men han var ganske sikkert dansk og kom antagelig fra Jylland. Han var en av de mange jyder og sønderjyder som kom til Norge på 1600-tallet i tjenesten til kjøp- og embetsmenn. Første gang han er nevnt, er i 1678 da han ble gift med Elisabeth Trane (1678–1714), datter av Samuel Povelsen Trane (cirka 1617–1677), sogneprest i Nes på Romerike.

Gjord Andersen fikk året etter borgerskap i Christiania, samtidig som han begynte oppbyggingen av et handelshus basert på import av varer og eksport av trelast til Amsterdam, London, København og andre havner. Etter hvert klarte han å svinge seg opp som en betydelig kjøpmann. Andersen bygget også opp en stor rederivirksomhet og var på et tidspunkt Christianias nest største reder. Han eide både skipsparter og hele skip alene. Han ble i 1692 stadskaptein og i 1699 kommerseråd.

Med utgangspunkt med eiendommer på Romerike arbeidet Andersen metodisk med å kjøpe opp eiendommer som tillot ham å kontrollere skogsressurser, samt sager hvor han kunne skjære eget tømmer eller tømmer kjøpt fra bønder. I 1693 forpaktet han Stockfleth-godset i Fet på Romerike med tre sager i Glomma og deres eksportkvoter. I 1690-årene begynte han også å kjøpe opp gårder med skog og sager langs Akerselva. I 1697 var tiden kommet til et tredje vassdrag, da han sammen med kjøpmannen Jørgen Povelsen kjøpte Fossesholm gods i Eiker. Med dette fulgte fem sager ved Drammenselva.

I 1700 fulgte den største investeringen, da Andersen av justitiarius Christian Lunds enke kjøpte tre sager i Akerselva, flere gårder og nær 90 000 mål skog (halvparten av det som senere ble kjent som Nordmarksgodset). I Christiania eide han en stor bygård med krambod, flere sjøboder, en lysthave og en lystgård utenfor byen.

I 1705 kontrollerte Andersen i Christiania tolldistrikt 15 sager med en eksportkvote på 147 500 bord, mens distriktet samlet hadde en samlet kvote på 1,2 millioner bord fordelt på 160 sager. I Drammen tolldistrikt eide han halvparten av Fossesholms 67 800 bord på fem sager. Han var dermed en Christianias og Norges rikeste menn.

Gjord Andersen var tydelig klar over verdien av et stort sosialt og politisk nettverk. I hjembyen hadde han vennskapelige og tette bånd til eliten. Andersen fungerte ofte som dens uformelle leder og var fast første-underskriver på supplikker til kongen. Han stod på også god fot med embetsmenn i byen og området rundt. Han hadde også særs gode politiske kontakter i København, hvor alle de viktige beslutningene i det sentraliserte eneveldet ble tatt. For større aktører i Danmark-Norge var det nødvendig å påvirke innflytelsesrike embetsmenn der. Ved viktige saker var det nødvendig at Andersen selv dro ned. Sentrale personer måtte snakkes med, påvirkes og smøres, noe som var umulig å gjøre fra Christiania.

Næringslivet i Norge opplevde gode tider mellom 1660 og 1700. Særlig trelasthandelen var i sterk vekst, I denne næringen var næringsreguleringer viktige. Fra 1688 regulerte sagbruksprivilegiene hvilke sager som fikk lov til å skjære trelast for eksport og hvor mye. Samtidig ble det som ledd i en merkantilistisk handelspolitikk lagt høy toll på mange importvarer. Dette var, sammen med lange avstander og en dårlig lønnet og lite profesjonell tolletat, noe av bakgrunnen for omfattende smugling og korrupsjon.

I Christiania inngikk stedets tollbetjenter og handelsmenn i 1690-årene et hemmelig samarbeid. Staten ble systematisk unndratt for store summer i toll og trelasttiende. Tollbetjentene lot kjøpmenn slippe å betale toll for opptil halvparten av varene de importerte, mot at de fikk bestikkelser. De lot også trelasthandlerne eksportere mer tømmer enn de hadde lov til. Det hele hadde utviklet seg til et system med faste satser for hvor mye som skulle gå til kongen og til tollbetjentene. De fleste kjøpmenn var med på denne ordningen, også Andersen. Og da det begynte å gå rykter om at den lokale kjøpmannen Christen Tobiesen hadde tystet til København stilte Andersen seg i spissen for Christiania-kjøpmennenes mottiltak. Situasjonen tilspisset seg da Tobiesen i 1700 ble utnevnt til tollinspektør.

Trusselen ble møtt ved at Tobiesen ble invitert inn i ordningen og gitt andel av bestikkelsene. Den andre var at Gjord Andersen i 1703 tilbød Kongen å forpakte tollen sønnafjells. Forpaktning av offentlige avgifter var vanlig på denne tiden. Det garanterte staten en viss inntekt og sparte den for utgifter. Det ble dessuten antatt at forpaktere av profitthensyn var mer samvittighetsfulle i tjenesten enn embetsmenn. Med god hjelp fra sine kontakter i København klarte han til slutt å få tildelt forpaktningen og å bli ansatt som generaltollforvalter. Det er liten tvil om at Andersen primært gjorde dette for å beskytte seg og sine standsfeller for uønsket statlig kontroll.

Tobiesen kontret med fortelle ledelsen i Rentekammeret i København alt han visste. Det førte til at Kongen i 1705 sendte opp en inkvisisjonskommisjon til Christiania. Den skulle både undersøke tollsviket og dømme i saker som oppstod som følge av disse undersøkelsene. I løpet av dens forhørene ble det systematiske tollsviket rullet opp. Etter hvert ble også kjøpmenn og skippere i Christiania avhørt. Kongen ga dem straffefritak mot å avsløre alt.

Andersen forsøkte å distansere seg mest mulig fra avsløringene og hevdet at han ikke kjente til det. Det var tollbetjentenes som burde straffes. De på sin side hevdet at han både hadde visst om og deltatt i tollsviket. I løpet av 1706 gjennomførte Inkvisisjonskommisjonen rettssaker mot tollbetjentene, som ble funnet skyldige og straffet hardt. Kommisjonen anslo kronens tap som følge av tollsviket til 100 000 riksdaler.

I 1706 ble Gjord Andersen tiltalt for rolle i tollsviket. Tiltalen lød på dårlig embetsførsel og brudd på forpaktningskontrakten ved å ha tillatt og ikke stanset tollsviket, selv om han visste om det og selv hadde deltatt i det før han ble generaltollforvalter. Andersen vedgikk at han på lik linje med andre kjøpmenn hadde deltatt i tollsviket før 1703, men at dette ikke kunne straffes på grunn av kongens amnesti. Han benektet derimot all kjennskap til og innblanding i tollsvik mens han var forpakter. Han hadde hatt mistanke om det, men mente at han ikke hadde hatt ha nok bevis til å anmelde det. Det viktigste momentet i Andersens forsvar var hans avvisning av tollbetjentene som gyldige vitner, da de var dømt for tyveri og dermed etter loven var æreløse. Aktors straffepåstand var at Andersen skulle dømmes som ansvarlig for kongens tap i toll i perioden han var forpakter, og som ikke kunne dekkes fra den dømte tollerens bo.

I 1708 ble Andersen funnet skyldig. Inkvisisjonskommisjonen konkluderte at Andersen ikke hadde gjort en god nok jobb, enda han kjente til mislighetene i Christiania. Han hadde ikke ført god oppsikt, men hadde derimot hjulpet betjentene med å skjule tollsviket. Andersen slapp likevel for ansvaret tapte tollinntektene, men ble fradømt forpaktningsoverskuddet etter 1705. Han ble frikjent for medvirkning, selv om han stilltiende hadde godtatt tollbetjentenes utroskap. Det var ikke mulig å bevise noen aktiv rolle.

Dette var en mild dom, selv om Andersen ble stemplet som en utro og slett embetsmann. Han anket likevel til Overhoffretten, der han i 1708 ble frikjent. Domstolen sa seg enig i at han ikke hadde hatt nok bevis til å angi tollsviket i forpaktningsårene og at han ellers var dekket av amnestiet og av de viktigste vitnene var ugyldige. Utfallet var i realiteten gitt. Dommerne kom fra embetsstanden og hadde tette bånd til resten av Norges lille, tett sammenvevde elite.

I 1711 var prosessen mot Andersen over. Han hadde sluppet straff, men hadde mistet den innbringende tollforpaktningen. Det virker ikke som at hans omdømme tok skade. Enevoldskongene respekterte sine domstolers avgjørelser og Andersen ble behandlet som en uskyldig mann. Etter frikjennelsen måtte staten utbetale forpaktningsoverskuddet. Men det hadde brutt ut krig med Sverige i 1709 og statens finanser var dårlige. Andersen sa fra seg summen mot å motta tittelen justisråd. Året etter ble han utnevnt til overhoffrettsdommer.

Etter 1710 omstrukturerte Andersen handelshuset sitt. Det ble nå konsentrert om Aker og Akerselva, og Romerike og Glomma. Andersen arronderte hovedenhetene ut med enkelte nye kjøp, spesielt av gårder med mye skog. Han kvittet seg med en rekke mindre enheter og solgte sin del i Fossesholm i 1710. Andersen og Christiania-eliten hardt rammet av krigen med Sverige. Han døde etter noen måneders sykdom den 19. april 1720 som en rik og merittert samfunnsstøtte. Verdien dødsboet var på over 80 000 riksdaler.

Andersen hadde store sosiale ambisjoner for sine barn. Sønnene Jacob Gjordsen (1688–1718) og Anders Gjordsen (1680– cirka 1721) ble offiserer, men døde begge unge. Hans to døtre ektet begge adelige offiserer. Benedicte Dorothea Gjords (1684–1752) var i 1704 blitt gift med oberstløytnant, senere generalløytnant, Hans Heinrich Scheel. I 1728 ble den andre datteren, Dorothea Gjords (1686–1742), gift med oberstløytnant, senere generalmajor og stiftamtmann i Akershus, Friderich Otto von Rappe.

Gjord Andersen har i ettertid på grunn av sin rolle i det store tollsviket blitt negativt vurdert av historikere. Først av historikeren Ludvig Daae i 1871, som brukte Andersen som eksempel på dansketidens grådige og selvbevisste kjøpmenn. Det samme mente Edvard Bull d.e. i Kristianias historie i 1924. Han slo fast at Andersen var medskyldig i tollsviket i Christiania og at frikjennelsen av ham var feil, bevisene var gode nok.

Senere er Gjord Andersen blitt behandlet av Hans-Jørgen Jørgensen i Det norske tollvesens historie i 1969 og av Øystein Rian i Norsk biografisk leksikon i 1999. Også Jørgensen vurderte Andersen som en manipulerende bakmann i tollsviksaken, som slapp unna å bli dømt for korrupsjon selv om bevisene var gode nok. Rian kaller Andersen «regimets yndling», og en sentral aktør i trelasthandelen, dypt involvert i skattesvik, smugling og infiltrasjon av embetsverket. Han omtaler Andersens forretningsmessige og sosiale suksess. Rian mener at Andersen som danskfødt hadde fordeler i det danske regimet og at elitens økonomiske forbrytelser gjerne ble behandlet mildt av domstolene.

Historikeren Ola Teige kaller Andersen en driftig, tålmodig, viljesterk og nesten naivt selvrettferdig handelsmann. Han mener at disse karaktertrekkene må ha hjulpet ham frem fra en dulgt jysk opprinnelse til toppen av samfunnet i Christiania, men det var også trekk som holdt på å felle ham. Også Teige mener at Andersen egentlig var skyldig i tollsvikssaken. Han legger vekt på at Andersen var opptatt av å beskytte seg og sin gruppe: Han var del av en kultur med et ubeskjedent forhold til egne næringsinteresser og myndighetenes reguleringer, hvor tollsvik ble godtatt og sett på som nødvendig.

• Om Gjord Andersen i Norsk biografisk leksikon
• Norge under dansk styre

• Jørgensen, Hans-Jørgen (1969). Det norske tollvesens historie. Fra middelalderen til 1814, Oslo.
• Teige, Ola (2008). Eliten i Christianias sosiale og politiske nettverk 1680-1750, doktoravhandling i historie, Universitetet i Oslo
• Teige, Ola (2003). «Regimets yndling? Gjord Andersen og hans rolle i det store tollsviket i Christiania 1705», Heimen, b. XL, nr. 1.