fjellbeite – Store norske leksikon

Fjellbeite er en beitestrekning som for en vesentlig del ligger over skoggrensen. Vegetasjonen er gressarter, starrarter og delvis lav. Gressveksten er ofte sparsom, men plantene i høyfjellet blir mer bladrike, rikere på protein og fattigere på trevler enn i lavlandet. Derfor blir næringsverdien god. Høyt karotininnhold gir melkefettet en sterkere gulfarge i fjellet.

De største fjellbeitene ligger i bygdene som grenser til Dovrefjell og Langfjella. De fjellbeitene som ligger høyest, blir benyttet av rein, de lavere til sau, geit og storfe, delvis til hest. Statens hesteavlsseter i Sikkilsdalen er vårt høyestliggende effektive fjellbeite, 990–1500 meter over havet. Mens tidligere en vesentlig del av husdyrproduksjonen var basert på utnytting av fjellbeite ved seterdrift, har bruken av fjellbeite til melkefe (kyr og geiter) stadig minket.

Forvaltning

Stortinget har bestemt at landet skal deles inn i rovviltområder og beiteområder. I rovviltområdene skal det bygges opp yngledyktige bestander av våre største rovdyr, mens beitenæringen skal ha fortrinn utenfor disse områdene. I landet er det er opprettet åtte regionale rovviltnemnder som har hovedansvaret for forvaltning av rovdyr i sitt område. Ønsket om om naturmangfold kommer ofte i konflikt med lokale næringsinteresser. Utviklingen har ført til at også bruken av fjellbeite for sau har vært avtagende, da en del sauebønder har gitt opp næringen.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Seterdrift

Lars Mæhlum