Garmo stavkirke

En vet ikke mye om hvordan kirken var før den ble revet, utover at det var en enkel, rektangulær stavkirke med senere tilføyde korsarmer og sakristi. I 1845 beskrives den som «en gammel Stavekirke (...) [som] har tabt sin oprindelige Form og faaet Tilsætninger af Kors og Taarn. Den er meget liten, ikke større end et almindeligt Bondehus». Kirken var uten «forsiringer», det vil si utskåren dekor.

Ifølge Fortidsminneforeningens antikvar, Nicolay Nicolaysen, var det i 1870-årene lite igjen av middelalderens stavkirke, bare noen deler av veggene med runde lysåpninger øverst, og enkelte staver med «glatte, kalkdannende hoveder», begerformete kapiteler uten skurd. Nicolaysen beskriver takverket som å være av den «sedvanlige typen». Trolig sikter han til en konstruksjon med sperrer, saksesperrer og hanebjelke avstivet med bueknær, slik det er kjent fra mange stavkirker. Alle andre deler av kirken mener han er fra nyere tid, også dragehodene på gavlene og mønekammene.

En vet heller ikke mye om kirkens opprinnelige utforming. Om den hadde separat og smalere kor, er usikkert. Gulvet skal ha vært av hardstampet leire. Antakelig har den hatt svalganger, muligens også dragehoder på gavlene, slik de yngre hodene kan tyde på.

Mindre tvil er det om interiøret. Alt inventaret kommer fra andre kirker, så nær som døpefonten i kleberstein fra siste halvdel av 1100-tallet. Altertavlen er fra Lillehammer gamle kirke, og prekestolen er fra Hustad kirke, Anders Sandvigs barndomsbygd. Den er en gave til Maihaugen fra Nordiska Museet. Også portrettet av Tron Eklestuen har fått sin plass i kirken. De enkle, innelukkede kirkebenkene og Frederik 4.s monogram over korskillet kompletterer interiøret. Selv om kirken har liten kildeverdi som stavkirke, gir den et bilde av en «typisk» eldre bygdekirke, gjendiktet med ulike elementer til en malerisk enhet.

Kirkestedet er første gang nevnt i et udatert diplom skrevet mellom 1202 og 1240. I en tvistesak sies det at Torgeir Gamle på Garmo fikk fiskerettigheter i Tesse av Hellig-Olav på hans misjonsferd gjennom Lom og Vågå i 1021. Her heter det også at Torgeir siden tok troen og lot bygge en kirke på gården. Men ingen av de bevarte bygningsdelene fra Garmo tyder på at de er håndgripelige rester fra helgenkongens tid.

Baser og kapiteler på en del av stavene har avrundete, begerformete baser med enkel vulst, liknende type som i en rekke kirker fra omkring midten av 1100-tallet og utover. To av stavene i østveggen i koret har imidlertid høye, sylindriske baser med hulkil, en form som er hentet fra gotisk steinarkitektur. Det tilsier en datering til 1200-tallet eller senere. Slike staver er ikke omtalt i noen av beskrivelsene av kirken før den ble revet. Det er derfor et åpent spørsmål om de kan ha en annen opprinnelse.

Ifølge to innskrifter, en fra Systun Garmo fra 1730 og en fra Systun Frisvoll fra 1785, skal kirken være bygd i 1130, men hva en slik tradisjon bygger på, er høyst usikkert. Med den nåværende kildesituasjonen er det lite grunnlag for noen nærmere datering av bygningsdelene utover at de er fra ulike perioder av middelalderen, og at de eldste trolig er fra en gang etter midten av 1100-tallet.

I en besiktigelse i 1675 omtales kirken som gammel og forråtnet, og det anbefales å bygge ny. Den ble imidlertid stående. I 1690 ble svalgangene fjernet, koret reparert og utvidet og våpenhuset i vest fornyet. Samtidig fikk kirken ny takrytter, den gamle skal ha blåst ned. Det er uvisst om de omtalte svalgangene og takrytteren var opprinnelige eller fra middelalderen, likeså om koret ble utvidet både i lengde og bredde. De laftede korsarmene ble føyd til i 1730, da kirken igjen skal ha gjennomgått en større renovering.

Slik sto kirken i store trekk fram til den ble revet. Bygningsmaterialene og inventaret ble solgt på auksjon og spredd rundt. Noe ble brukt til å bygge nytt eller reparere gammelt, noe gikk til ved, og en del havnet hos en lokal samler og oppkjøper, Tron Eklestuen i Vågå. Trolig var det Eklestuen som fikk ideen om å gjenreise kirken på Maihaugen. I 1909 annonserte Maihaugens grunnlegger Anders Sandvig etter bygningsdeler fra kirken. Ti år senere var det samlet tilstrekkelig til at planene for en gjenreisning tok form.

I det ytre ser kirken ikke ut til å være mye forandret, sammenliknet med fotografier og illustrasjoner før den ble revet. Men mye av bygningsmaterialene var borte, og kirken måtte rekonstrueres uten sikker dokumentasjon. Merkingen av de nye materialene fra gjenreisningen er ikke lenger like synlig. I dag har skipet og koret i alt ti staver med ulik utforming, foruten veggplanker av forskjellige typer, og det er et åpent spørsmål om den rekonstruerte kirken inneholder deler som kan stamme fra andre middelalderbygninger.

• stavkirke

• Anker, Leif: Kirker i Norge, b. 4: Middelalder i tre: stavkirker, 2005, 288-91, isbn 82-91399-16-6, Finn boken