Ecuadors geografi

Ecuador omfatter tre naturgeografiske hovedregioner: kystlandet, høylandsområdet og det østlige lavland. Landskapet og naturen har enorm variasjon, fra fuktig regnskog og store elvedeltaer, til tørre ørkenområder og fjelltopper på over 6000 meter.

Kystlandet (La Costa), mellom stillehavskysten og Andesfjellene, er et 50–150 km bredt lavlandsområde som utgjør rundt ¹/₄ av landets areal. Lavlandet består for det meste av unge sedimentære bergarter, dekket av et fruktbart jordsmonn. Det avgrenses mot Stillehavet av flere lavtliggende åsrekker. Sletta krysses av tallrike elver som springer ut i Andesfjellene, blant andre Cayapas og Esmeraldas i nord, og Guayas og Daule i sør. Guayaquilbukta danner en 160 km bred innskjæring i kysten. Innerst i bukta ligger Río Guayas' store delta.

Den midtre delen av Ecuador (La Sierra) domineres helt av Andesfjellene, som løper gjennom landet fra nord til sør i en lengde av 650 km og danner to store, parallelle kjeder. Disse kjedene, kalt de vestlige og de østlige cordilleras, har drøye 6000 m høye topper med en rekke vulkaner som til dels ennå er virksomme. Blant de høyeste fjellene er i vest Chimborazo (6310 moh., tidligere målt til 6267 moh.) og i øst Cotopaxi (5897 moh.), som er en av verdens høyeste aktive vulkaner. Mellom de to hovedfjellkjedene ligger et høylandsplatå. En rekke tverrgående småkjeder deler platået opp i ti mindre og tre større intermontane bassenger, de såkalte hoyas, alle mellom 2100–2700 moh.

Østregionen, eller El Oriente, ligger øst for Andesfjellene og omfatter rundt ¹/₃ av landets areal. Området faller først bratt, senere slakere av mot det indre av Sør-Amerika. Regionen dreneres av blant andre Napo, Tigre og Pastaza, som alle er bielver til Amazonas. Flere av elvene er seilbare, men ellers gjør den tropiske urskogen at landet er vanskelig tilgjengelig, særlig i regnperiodene.