elefantskilpadder

Medlemmene i artskomplekset ble tidligere henført til samme art, Geochelone elephantopus, men i dag regnes de som minst 14–15 ulike arter (Chelonoidis nigra-artskompleks) hvorav 11–12 fremdeles lever på øyene i Galápagos. Grunnlaget for oppsplittingen i ulike arter er at de lever geografisk isolert på forskjellige øyer, og de varierer i morfologiske karakterer som farge, ryggskjoldets tykkelse og form, maksimal kroppsstørrelse og lengde av hals og bein. Når man forsøker å krysse de ulike artene med hverandre i fangenskap, viser avkommet lavere overlevelse og fruktbarhet enn når de krysses med sin egen art, og kurtisen rettes mot individer fra samme øy, ikke mot individer fra andre øyer.

Likevel er forskjellen mellom de ulike artene små, og variasjonen innenfor hver art er stor. En viktig forskjell går på om ryggskjoldet er høyt og kuppelformet eller salformet med oppoverbøyd forkant. En salformet skjoldform er trolig en tilpasning til å strekke halsen og spise høy vegetasjon. Når hals og bein trekkes inn under et salformet skjold, blir deler av halsen ubeskyttet, noe som kan tyde på at skjoldformen har utviklet seg i områder hvor det ikke fantes fiender. Artene i det fuktige høylandet er gjerne større, har kuppelformet skjold og kortere hals, mens arter fra det tørrere lavlandet har mindre kropp, salformet skjold og lengre hals.

Elefantskilpaddene er de største landskilpaddene i verden og regnes sammen med aldabrakjempeskilpadden som kjempeskilpadder. Vekten kan hos enkelte arter komme opp i 417 kilogram og ryggskjoldet kan ha en lengde på 187 centimeter. Normal vekt er 272–317 kilogram for hannene og 136–181 kilogram for hunnene av de største artene.

Til forskjell fra den noe mindre aladabrakjempeskilpadden har elefantskilpaddene noe tynnere ryggskjold, som hos mange er salformet. Dessuten er hodet nærmest firkantet, ikke kileformet. Ryggskjoldet er gråbrunt, kuppelformet eller salformet, og det kan vokse lav på skjoldene til gamle individer. Beina er korte og kraftige. Hannen har lengre hale og kortere, mer konkavt bukskjold enn hunnen.

Elefantskilpaddene finnes på sju av øyene i Galápagos-arkipelet. Fem arter finnes på Isabela, mens de øvrige øyene har hver sin art. Stamformen kom trolig drivende med Humboldtstrømmen fra Sør-Amerika. Artene kan overleve lenge uten mat og drikke. Den store kroppen var trolig en fordel ved drift over havet på grunn av at et lavere forhold mellom kroppsoverflate og volum gir mindre væsketap ved osmose. Den lange halsen kunne også være en fordel siden den kunne holdes hevet over vannflaten.

Flere av artene i komplekset er truet av utryddelse. På 1600-tallet fantes det trolig 250 000 eksemplarer på Galápagos. I 1970-årene var tallet redusert til 3000. Den siste gjenlevende av arten C. abingdonii fra øya Pinta gikk under navnet Lonesome George og døde 24. juni 2012. C. nigra fra Floreana var trolig utdødd i 1846 og av C. phantasticus fra Fernandina finnes det ett gjenlevende individ.

De mest tallrike artene i dag er C. vandenburghi på Isabela og C. chatanensis på øya San Cristóbal. Årsaken til den dramatiske tilbakegangen er overbeskatning, habitatødeleggelse og innførte pattedyr, som rotter, geiter, griser og katter som ødelegger egg eller dreper unger. Elefantskilpaddene var svært ettertraktet av sjøfolk som kilde til mat og olje. De ble også benyttet som kilde til drikkevann på lange sjøreiser fordi kroppen inneholder store mengder fortynnet urin.

Ulike prosjekter med oppdrett i fangenskap, utsetting i naturen og fjerning av introduserte pattedyr har nå ført til at totalbestanden har kommet opp i cirka 19 000 individer. En av de artene som har økt mest på grunn av bevaringstiltak er C. hoodensis på øya Española.

Noen arter foretar lange vandringer langs faste ruter mellom lavlandet i regntiden og høylandet i tørketiden. De er mest aktive tidlig om morgenen og sent om kvelden.

Elefantskilpaddene er vegetarianere som lever av gress og blader, kaktuser, lav, bær og frukter.

Paring kan finne sted hele året, med størst aktivitet i februar-juni. Hunnen graver ved hjelp av bakbeina et 30 centimeter dypt reir i tørr sandgrunn i juli–november. Hun legger 1–4 kull hver sesong, og gjennomsnittlig kullstørrelse er 4,6 egg for arter med salformet skjold og 9,6 egg for arter med kuppelformet skjold. Eggene veier 82-157 gram og klekkes etter 4–-8 måneder. Egg som utvikler seg ved lav temperatur gir hanner mens høyere temperatur gir hunlig avkom.

Nyklekte unger veier 50 gram og ryggskjoldet er seks centimeter langt. For enkelte unger kan det ta flere uker før de klarer å grave seg ut av reiret. I fangenskap blir de kjønnsmodne 20–25 år gamle. I naturen kan det muligens gå 40 år før de reproduserer. Enkelte individer kan oppnå en betydelig levealder. Harriet, som døde i 2006, ble over 170 år gammel.

Da HMS Beagle ankom Galápagos i 1835 ble den unge Charles Darwin møtt av viseguvernøren på øygruppen, Nicholas Lawson. Han kunne opplyse at han ved å studere ryggskjoldene til de ulike skilpaddene kunne fortelle hvilken øy de var hentet fra. Dette var en observasjon som var viktig for utviklingen av Darwins teori om artenes opprinnelse. Et mindre kjent faktum er at denne viseguvernøren var norsk. Hans døpenavn var Nicolai Olaus Lossius og han kom fra øya Sekken i Romsdalen.

• landskilpadder
• Galápagosøyene