• Rød kurve: fremdrift av digitalisering
  • Blå kurve: takst for 10 minutter samtale Oslo-Hammerfest

av Kilde: "Åpen linje" nr 14, 1997, Televerket. Begrenset gjenbruk

Fra 1970 til slutten av 1990-årene ble det tradisjonelle analoge telefonnettet skiftet fullstendig ut med digital teknologi i overføringssystemer og sentraler. Det begynte med digital taleoverføring på PCM-systemer over lokale telekabler i nærsambandsnettet. Men den store satsningen – utskiftning av fjernsambandsnettet og de flere tusen telefonsentralene – skjedde fra 1986 til 1997. Dette var antakelig den gang det største IKT-prosjektet som ble gjennomført i landet. Digitalisering så vel som datateknologi var en følge av utviklingen for transistorer og mikroelektronikk. Overgangen førte til en reduksjon av kostnadsnivået for teletjenester med mer enn 75 prosent.

Utredninger og utprøvninger i Norge av digitale telefon- og datanettstrukturer begynte rundt 1970, med det nyetablerte Televerkets forskningsinstitutt (TF) i teten. Den påfølgende omfattende innsatsen med detaljplanlegging, utbygging og idriftsetting skjedde under ledelse av Teledirektoratets tekniske avdeling. Fagfolk over hele landet deltok aktivt i de lokale utbyggingstiltakene. Personalfunksjonene i etaten hadde krevende oppgaver rettet mot behov for ny kompetanse og store omstillinger i arbeidsoppgaver og arbeidsvolum.

Ved TF startet virksomheten på to motstående områder; 

  • PCM-koding av talesignaler for digital overføring, versus det motsatte, 
  • konvertering av digitale data fra EDB-systemer til toner som kunne formidles som datatransmisjon via det eksisterende telefonnettet.

Begge innebærer krav til kunnskaper om digitalteknikk og signalteori. Men fra næringslivet oppsto det behov for utvikling av særskilte nettløsninger for datakommunikasjon. Teknisk fokus var her rettet mot to hovedprinsipper; linjesvitsjing (som i telefonnettet) eller pakkesvitsjing (inspirert av datamaskinteknologi).

TF ble sterkt engasjert i begge deler, med konstruksjon og drift av prøvenett og aktivt engasjement i internasjonalt standardiseringsarbeid. Økende medvirkning fra nye krefter i Teknisk avdeling og andre fagenheter i etaten, samt fra utstyrsleverandører, andre forskningsinstitusjoner og sluttbrukere førte til felles bred kompetansebygging innenfor alle aspekter av den nye digitalteknologien. Men enda var det for tidlig fullstendig å konvertere det bestående telefonnettet.

I begynnelsen av 1980-årene var derfor de nye datanett-tjenester med digitale nettverksløsninger kommet i regulær drift, betegnet som DATEX og DATAPAK. Disse første generasjon heldigitale tjenestene ble senere integrert i det digitaliserte telefonnettet.

I 1981 hadde Televerket en venteliste på om lag 100 000 kunder som søkte om å få innlagt telefon. Fremkommelighet for telefonsamtaler var til dels dårlig, særlig i Oslo-området med gammelt og ustabilt utstyr. Påskyndet av innstillingen fra det offentlig oppnevnte Teleutvalget, med påfølgende vedtak i Stortinget om økning av tempo i digitalisering og krav om internasjonal anbudsinnbydelse, ble syv leverandører forespurt i 1982.

Denne første bølgen av digitale, datamaskinstyrte telefonsentraler dreide seg om kapasitet for hele 675 000 telefonabonnentlinjer. Dette vakte oppsikt i Europa og ble den største fastlandsleveransen i landet til da. Fem anbud ble levert, og etter grundig evaluering ble System 12 fra ITT via STK valgt og bestilt for levering i perioden 1984–1987. Den første abonnentsentralen kom i drift i 1986. Overgang til PCM-overføringer i fjernnettet ble påbegynt i 1985. I neste bølge av bestillinger var det LM Ericsson via EB med System AXE som vant anbudskonkurransen.

Den siste digitale telefonsentralen ble satt i drift i desember 1997, om lag ti år etter at den første kom på plass. Da hadde Televerket/Telenor fått bygd Europas beste telenett når det gjaldt tjenestetilbud, fremkommelighet, tilgjengelighet og sikkerhet. Nettet besto nå av rundt 15 rene transittsentraler, 160 lokale sentraler og 4000 konsentratorer som samlet inn tilknytninger fra abonnentene. Et internt datanett for signalering og koordinering mellom sentralene, CCITT nr 7, var tatt i bruk. Systemer for omruting av trafikk ved feil i fjernnettet var etablert. Digitale systemer for sentral styring av drift og feilretting var etablert, og brukertakstene var langt mer enn halvert. 

Fra 1983 begynte dessuten virksomheter i næringsliv og forvaltning å skifte ut sine gamle hustelefonsentraler med digitale systemer (DPABX), for effektivisering av interne kommunikasjoner. Disse digitale privateide systemene kunne knyttes direkte sammen i nettverk, og kunne formidle både tale- og datakommunikasjon, noe som ble antatt å kunne bli en fremtidig konkurrent til det offentlige telefonnettet. 

Vyer for integrering av alle teletjenester i et felles digitalt nett ble skissert helt fra TF ble etablert i 1968. Et konkret forslag om å forsere dette ble lagt frem fra instituttet i slutten av 1970-årene, men foreløpig ikke akseptert av Teledirektoratet. Den konservative tankegangen var at digitalisering av telefonnettet skulle skje «på telefoniens premisser». Prøvekonstruksjoner ved TF og internasjonal virksomhet med standardisering var dog allerede kommet i gang.

Forsøksvirksomhet med ISDN (Integrated Services Digital Network) innenfor det nyetablerte digitale telefonnettet begynte derfor først tidlig i 1990-årene. Næringslivet fikk kommersielle tilbud fra 1994, og fra 1996 ble tjenesten tilbudt alle. Både digitale telefonapparater, PC-er og annet datautstyr, og digitale hussentraler kunne koples til digitaliserte abonnentlinjer og få etablert samtaler med bitrate 64 000 bit/s eller enda høyere.

Tjenesten ble snart en meget viktig komponent for oppringt tilgang fra brukerne til Internettet. Dette nye datanettet var nå kommet i kraftig utvikling også mot privatmarkedet. Om lag en tredjedel av telefonabonnentene bestilte ISDN, som også medførte en rekke nye og avanserte telefonifunksjoner, og som overtok de kommersielle datanettjenestene Datex og Datapak som hadde blitt etablert i begynnelsen av 1980-årene.

ISDN åpnet også mulighet for billedtelefon og konferansefjernsyn med akseptabel kvalitet. Dette var utviklet ved TF i god kontakt med internasjonal forskning, og slikt utstyr ble senere produktgrunnlag hos Tandberg Videokonferanse.

Et mobilt tillegg til telefonnettet basert på manuelle sentraler ble fra 1981 erstattet av det fellesnordisk utviklede, analoge automatiske systemet NMT (Nordic Mobile Telephone). Prøvekonstruksjoner hadde vært utført ved TF noen år tidligere. Tjenesten var avansert i internasjonal sammenheng og ble spådd en kraftig vekst fremover. Systemet ble fra 1993 avløst av det felleseuropeisk utviklede første generasjon digitale mobiltelefonsystemet GSM (Groupe System Mobile). Samtrafikk av tale, data og tekst mellom ISDN og GSM var en åpenbar funksjon. Etter hvert har GSM-nettet overtatt store deler av trafikken fra det digitale fasttelefonnettet, og det er gjennom generasjonsskifter blitt utviklet til et fullt ut digitalt tjenesteintegrert system.

Etter hvert som Internettet har fått solid overføringskapasitet ble det mulig å formidle tale med god kvalitet i dette pakkesvitsjede systemet. Etter oppløsningen av telemonopolet i slutten av 1990-årene ble slik IP-telefoni tatt i bruk av nye teleoperatører. I løpet av det tidlige 2000-tallet har så å si hele det førstegenerasjon digitale telefonnettet blitt erstattet av IP-teknologi og moderniserte bredbåndtilganger.

  • Lars Thue. Norsk telekommunikasjonshistorie, bind 3 - Nye forbindelser (1970-2005), Gyldendal, 2006
  • John Peter Collett, Bjørn Ole Helsing Lossius. Visjon, forskning, virkelighet - TF 25 år, Televerkets Forskningsinstitutt, 1993

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

3. desember 2013 skrev Ole Johan Haga

I artikkelen er kostnadsnivå for teletjenester en av de viktige grunnene til valg av denne nye teknologien. En annen viktig grunn er kvalitet. Jeg kan underbygge begge argumentene med Oslo teledistrikt som konkret eksempel. Jeg hadde ansvar for Oslo teledistrikt i 10 år fra 1985.I 1985 hadde Oslo teledistrikt lange ventelister på telefon, dårligst kvalitet i landet på teletjenestene, og 3400 ansatte. Full utskifting til digital teknologi foregikk i de neste ti årene, med følgende resultat:I 1995 ingen ventelister, kvaliteten på tjenestene var blant de beste i landet, og antall ansatte var redusert til 1800. Selv om en tar hensyn til kapitalkostnadene, var økonomien i prosjektet svært god som følge av dramatisk reduserte driftskostnader. Og kundene fikk de teletjenestene de fortjente. Når det gjelder antall ansatte, gjennomførte vi noen strukturelle endringer, blant annet utskilling av TBK, og omorganisering av Oslo teledistrikt, som påvirket antall ansatte, men hovedpoengene holder og står sterkt. Som et PS og personlig synspunkt kan jeg legge til at den elendige tilstanden i Oslo teledistrikt i 70-80-årene var et resultat av sulteforing når det gjaldt investeringsmidler i forhold til distriktene. Prioritering av distriktene i forhold til sentrale strøk syntes å være gjengs politisk holdning i denne perioden. Konsekvensen for Televerket var svært uheldig, og også for samfunnet, fordi flaskehals i Oslo-nettet påvirket hele landet, og i tillegg reduserte det inntektene i betydelig grad og derved muligheten for selvfinansiering. Fra 1985 ble dette forstått politisk, og vi fikk tilgang til så mye investeringsmidler som vi klarte å planlegge og bygge ut. Vi fikk også mulighet til å betale medarbeidere ut over statens satser, noe som var nødvendig for å skaffe nok medarbeidere med nødvendig kompetanse.

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.