linjesvitsjing

Linjesvitsjing er i telekommunikasjon et prinsipp for oppkobling av forbindelse mellom abonnenter. Betegnelsen har sin opprinnelse i de gamle elektromekaniske telefonsentralene der linjene ble koblet direkte sammen ved hjelp av mekaniske velgere eller svitsjer slik at de dannet en sammenhengende fysisk signalvei mellom abonnentenes telefoner. I begynnelsen ble disse linjene koblet sammen av personer på en telefonsentral. Siden 1970-tallet ble denne funksjonaliteten automatisert.

I dag benyttes digital telefonsentraler og digitale overføringssystemer. Dette medfører at begrepet linjesvitsjing ikke lenger betyr sammenkobling av fysiske linjer, men oppsetting av en logisk signaltransportvei med en fast, reservert overføringskapasitet som er tilgjengelig så lenge oppkoblingen eksisterer. Linjesvitsjing er benyttet til blant annet telefoni.

Fordelen med linjesvitsjing er at en dedikert logisk sti mellom de kommuniserende parter er reservert. Det betyr at forsinkelsen til data og tilgjengelig båndbredde som overføres er tilnærmet konstant. Linjesvitsjing egner seg derfor svært godt i de tilfeller hvor en tjeneste produserer en konstant strøm av data som krever lite forsinkelse. Ulempen med linjesvitsjing er at uforholdsmessige store deler kapasiteten er ubrukt for tjenester som ikke produserer konstant strøm av data. Dette er tilfellet for for eksempel websurfing eller annen bruk av Internett.

Alternativet til linjesvitsjing er pakkesvitsjing som særlig benyttes i forbindelse med dataoverføring, for eksempel i kommunikasjon over Internett. Såkalt IP-telefoni («VoIP»), eller bredbåndtelefoni, er også pakkesvitsjet.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg