pakkesvitsjing

Prinsippet for pakkesvitsjing ligner på forsendelser av postpakker. Informasjon fra en avsender deles opp i mindre deler som overføres i såkalte datapakker til mottaker og via én eller flere pakkesvitsjer ( «postkontor») i nettet. Datapakkene inneholder adresseinformasjon, slik at pakkesvitsjen kan sortere og videresende dem til neste pakkesvitsj eller til mottageren hvis denne er tilknyttet samme svitsj som avsenderen. Mellom pakkesvitsjene går det hele tiden pakker fra alle de forskjellige datasamtaler som til enhver tid pågår.

Pakkesvitsjing gir bedre utnyttelse av den totale overføringskapasiteten i nettet sammenlignet med linjesvitsjing. Dette skyldes at en pakkesvitsjet datasamtale kun beslaglegger overføringskapasitet når det sendes datapakker på forbindelsene. Det grunnleggende prinsippet som utnytte kalles statistisk multipleksing. Dette er forskjellig fra linjesvitsjing hvor en sti fra avsender til mottaker må reserveres så lenge tilkoblingen til tjenesten er aktiv.

Dersom påtrykket av datapakker blir stort fra mange samtidige brukere, opptrer varierende forsinkelser i nettet, siden pakker blir satt inn i køer der lengden kan variere. Da opptrer forsinkelse eller pakkejitter, noe som er uheldig dersom datastrømmene representer sanntids lyd eller video.

Pakkesvitsjing som teknologi er svært utbredt og benyttes som et grunnleggende prinsipp i Internett. Det er riktig å si at Internett er basert på pakkesvitsjing. Pakkesvitsjing ble funnet opp på 1960-tallet og demonstrert som en del av ARPANET-prosjektet.

• digital transmisjon
• kommunikasjonsteknologi
• Internett
• TCP/IP
• linjesvitsjing