Felix Bloch

Bloch ble født i Zürich i Sveits av jødiske foreldre. Han studerte ved den tekniske høgskolen i Zürich der han fulgte forelesninger og seminarer gitt av Peter Debye og Hermann Weyl. Deretter studerte han ved universitetet i Zürich med Erwin Schrödinger som foreleser. Han tok mastergraden i 1927 og reiste så til Leipzig der han ble Werner Heisenbergs første doktorgrads-student. Bloch fullførte sin doktorgrad allerede i 1928 med en avhandling hvor han utviklet kvanteteorien for faste stoffer og bevegelser av elektroner i krystaller. Denne avhandlingen fikk også betydning for forståelsen av halvledere.

Deretter arbeidet han sammen med Wolfgang Pauli i Zürich med superledning. Han var så et år i Holland der han utvidet teorien fra sin doktoravhandling til å omfatte faste stoffers elektriske ledningsevne. Han vendte så tilbake til Leipzig og arbeidet med Heisenberg med å utvikle teorien for grenseområder mellom magnetiske doméner i faste stoffer, kjent som ‘Blochvegger’. I denne sammenhengen foreslo han eksistensen av spinnbølger.

Bloch reiste så til København og arbeidet med Niels Bohr med teorien for spredning av stråling av ladde partikler som treffer et fast legeme. Han arbeidet så en kort periode med Enrico Fermi i Roma før han fikk stilling som foreleser ved universitetet i Leipzig i 1932. Bloch forlot Tyskland da Hitler kom til makten i 1933 siden han var jøde og emigrerte til USA i 1934.

I 1937 begynte han å arbeide med syklotronen ved University of California i Berkeley. I 1929 utførte han sammen med Luis W. Alvarez spredningseksperimenter med nøytroner der de bestemte nøytronets magnetiske moment. Han ble den første professoren i teoretisk fysikk ved Stanford University. Under andre verdenskrig arbeidet han med radarprosjektet ved Harvard University.

Etter krigen undersøkte han atomkjerners magnetiske egenskaper, spesielt fenomenet induksjon i atomkjerner. Han utledet et sett av likninger, kalt Bloch-likningene, for utviklingen av atomkjerners magnetisering og gjorde sammen med kolleger eksperimenter for å studere fenomenet.

I 1954 var han den første generaldirektøren i CERN under oppbyggingsperioden der. Han vendte så tilbake til Stanford University der han var professor i fysikk resten av sitt yrkesliv.

• kjernemagnetisk resonans (NMR)
• Nobelprisen

• Nobelstiftelsens nettsider om fysikkprisen 1952