Fangstteknikker (aktive og passive)

Jakt har i hele norges forhistorie vært en viktig kilde til næring og handel. Dette gjenspeiles i mange ulike innretninger kjent som fangstanlegg slik som bågestille, dyregraver og dyrestup. I disse fangstanleggene ble ulike metoder brukt for å fange enten reinsdyr eller elg, og disse strakk seg fra driving mot stup til rolig leding mot graver, og disse metodene innvolverte ikke alltid mennesker i selve fangstfasen.  En hovedinndeling av fangstanlegg kan dermed baseres på om mennesker aktivt deltok i fangsten eller ei.

Aktiv fangst

En aktiv fangst innebar at jegerne selv drepte eller skremte byttedyret i ønsket retning, eller skremte dyrene til å springe i stor fart mot et ønsket sted. Et slikt sted kunne være et stup, en innsjø eller en elv samt snarer satt ut mellom trær. Dyrene kunne videre bli jagd langs ledegjerder og inn til en ruse hvor de ble sperret inne. Denne fangstformen forutsatte at fangsten foregikk som en kollektiv innsats av mange mennesker. Denne fangstformen ble hovedsakelig brukt i fangst av reinsdyr, og den foregikk dermed i høyfjellet i Sør-Norge.

Passiv fangst

En passiv fangstform er det motsatte av en aktiv fangstform da den innebar at byttedyrene ble fanget i groper eller gravel uten at mennesker deltok direkte. Her trengte ikke jegerne å være til stede idet fangsten skjedde. Dette var en fordel da dyrene ikke kunne lukte eller se jegeren/jegerne. Ledegjerder som var lave og korte må ha blitt brukt i sammenheng med passiv fangst da disse umulig kunne lede eller hindre skrekkslagne Slike fangstgroper eller graver er kjent i hele Norge.

Når var de i bruk?

Dateringer av fangstanlegg kan tidvis være vanskelig å foreta da anleggene ofte bare består av stein. Fangstgroper ved Varangerhalvøya har blitt datert til neolitikum, altså siste del av steinalderen, og ble i enkelte steder bruk opp til 1800-talet. Det virker trolig at fangstanlegg har vært i bruk gjennom tidlig steinalder også. Fangstanlegg hvor aktiv fangst ble bedrevet, har dateringer tilbake til romersk jernalder, men hovedparten av «aktive» fangstanlegg er datert til vikingtid og middelalder. De fleste gikk ut av bruk før svartedauden, men på Tuftafjellet i Vik foreligger det dateringer fra senmiddelalderen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.