Akerdrakt for kvinner

Lua er inspirert av 1700-tallets tobladsluer med pannelin og silkebånd knyttet rundt for å holde alt på plass.

Akerdrakt for kvinner
Av /Norsk bunadleksikon.
Akerdrakt for kvinner
Av /Norsk bunadleksikon.

De stripete stoffene stammer fra ulike garder i gamle Aker. Fra venstre ser vi stoffene som brukes i stakken: Ullern, Furuset, Vøyen (Vøien), Maridalen, Ullevål (Ullevoll) og Ulsrud. De to til høyre er vestestoffer til mannsdrakta, og kommer fra Ullevål og Grefsen.

Akerdrakt for menn
Av /Norsk bunadleksikon.

Artikkelstart

Akerdrakt for kvinner er utviklet av Museumshåndverkerne, en bedrift som holder til i Norsk Folkemuseums lokaler. Den ble lansert i 1997, og har utgangspunkt i prøver på verkensstoff som ble vevd på gardene i Aker i 1808–1810. Bunaden er fritt komponert, men en har ønsket å skape et tidsbilde fra tidlig 1800-tall.

Det som var Aker tidlig på 1800-tallet, er i dag innlemmet i Oslo, og bunaden regnes som en bunad fra hovedstaden. I byene snakker en ikke om folkedraktskikk, og en regner med at folk gikk kledd i moteklær. Men både materialbruk og hvor oppdatert en var, varierte selvfølgelig etter stilling og stand.

Fra cirka 1800–1820 var det empirestilen som var i motebildet. Den kjennetegnes ved at livlinja sitter høyt, for kvinnenes del helt oppunder bysten og tilsvarende høyt i ryggen. Siste halvdel av 1700-tallets rokokkomote var kjennetegnet av store garderober bestående av flere deler, også til høytidsklærne. Til litt mindre fint framsto dette ofte som trøye og stakk som kunne være i ulike materialer og farger.

Det nye med empiremoten var de sammenhengende kjolene. I mange områder omkring hovedstaden ser det ut til at denne moten ble tatt inn i stasklærne, og så ble det brukt en enklere livkjole med trøye utenpå til mindre fint. Dessverre er verken motesvingningene i Oslo eller områdene omkring godt nok undersøkt til å kunne si sikkert hva slags klær som ble brukt.

Da Museumshåndverkerne ønsket å gå i gang med en ny bunad fra Oslo, tok de utgangspunkt i en prøveprotokoll fra «Selskabet for Aggers Sogns Vel». Protokollen viser prøver på stoff som er vevd på de ulike gardene i Aker, og veverskene ble premiert i forhold til sin dyktighet. I prøveprotokollen er det prøver på linstoff, klede, vadmel, verken, møbelstoff og dynevar. Seks av verkensstoffene fra protokollen er kopiert til bunadstakken.

Det går ikke sikkert fram av protokollen at disse stoffene ble brukt til bekledning, men Sogneselskapets formål med å sette ut premier i veving var nettopp å øke klesproduksjonen i hjemmene. Stakker i stripet verkensstoff var vanlig i hele Nord-Europa i den aktuelle perioden, og det er derfor nærliggende å anta at verkensstoffene i protokollen har vært brukt til dette formålet.

De andre plaggene til bunaden har utgangspunkt i mønstre fra samme tid som verkensstoffene, men det er ikke funnet slike draktplagg fra samme distrikt og tidsperiode som stoffprøvene. Bunaden blir på denne måten vanskelig å kategorisere. Den bygger delvis på et lokalt tekstilt materiale, men er ikke en rekonstruksjon av draktskikken i Aker på begynnelsen av 1800-tallet.

Mest felles har den med bunadene som ble skapt som forsøk på rekonstruksjoner midt på 1900-tallet, i samarbeid med daværende Landsnemnda for bunadsspørsmål. Men på grunn av at denne bunaden er skapt i nyere tid, og derfor har tatt i bruk de samme materialene som mange rekonstruerte bunader har, som silkestoffet i livet, de trykte bomullsstoffene, og ikke minst det fenomenet at en kan variere bunaden med mange ulike plagg – så har den utseendemessig en del til felles med de rekonstruerte bunadene.

Museumshåndverkerne har benyttet seg av museer og fagpersoner i Danmark under arbeidet med Akerdrakten. Det er tidligere husflidskonsulent i Oslo, Tone Elisabeth Tollefsen, som har vært faglig ansvarlig for rekonstruksjon av stoffene og utforming av bunaden.

Bunaden lages også i barnestørrelser. De samme håndverkerne har også skapt en mannsbunad.

Draktdeler

Liv

Bunaden har et liv med høy livlinje slik det var moderne tidlig på 1800-tallet. Det har to små skjøter i ryggen, som er rester av skjøtelivet fra rokokkoperioden. Samtidig med at livlinja krøp oppover, ble skjøtene mindre og mindre. Livet lukkes foran med et silkeband snørt gjennom trådhemper på innsida av framkantene. Mønsteret til livet er basert på liv fra samme periode og utviklet i samarbeid med Silke-Annet, daværende formann i Dansk Tekstilhistorisk Forening.

Til bunaden lages livet i rødt, blått, grønt eller brunt klede samt mønstervevde silkestoff med ulike farger og mønstre.

Trøye

Bunaden har ei trøye, en såkalt spencer, som var et moteplagg tidlig på 1800-tallet. Den ble brukt til motekjoler for borgerne i byene, så vel som mer folkelige moteplagg utenfor byene. Spenceren til denne bunaden har firskåren halsringing, og framkantene overlapper hverandre litt foran. Den lukkes med to nåler med lenke mellom, eller den kan lukkes med vanlige knappenåler. Ermene er vide øverst og trange nederst, og de er rynket ved skulderpartiet. Bak har trøya ei lita, foldelagt kappe, som er en rest av skjøtene på trøya som var moderne før 1800. Mønsteret til bunadtrøya har Museumshåndverkerne kopiert etter ei trøye fra Nationalmuseet i København.

Til bunaden lages trøya i rødt, blått, brunt eller grønt klede. Det smalstripete verkensstoffet kan også brukes i trøya.

Stakk

Det er de stripete verkensstoffene som er utgangspunktet for hele bunaden, og de fins i seks ulike utgaver – oppkalt etter gårdene kvinnene som sendte prøvene inn til sogneselskapet hadde tilknytning til. Gardene fordeler seg rundt dagens bykjerne: Nedre Ullern, Nes i Maridalen, Søndre Furuset, Ullsrud, Vøyen og Ullevoll.

Stakken har et glatt parti foran, og er ellers rynket til ei linning i livet, og holdes oppe med vevde seler, kopiert etter et vevd band som ble levert inn fra Oslo til Norsk Folkemuseum.

Skjorte

De fleste områdene med en motepreget draktskikk tidlig på 1800-tallet hadde ikke skjorte, men serk. Serken er lang, og det var vanlig i slike områder at den ikke hadde halskrage.

Til bunaden er det lagd serk med tre ulike krageløsninger: enkel halsringing med splitt som lukkes med en serkering, en med vid halsringing med en ståkrage, og en med nedbrettet krage og halssplitt som lukkes med serkering. Ermene er rette og har ikke håndlinninger, men holdes sammen nederst med et grindvevd band og en håndsydd linknapp. Alle tre leveres i lin, halvlin eller bomull. Mønsteret til serken er hentet fra serker fra den aktuelle tidsperioden.

Forkle

Til bunaden er det tatt i bruk ulike tidstypiske bomullsstoff som forkle. De er stripete og mønstret på ulikt vis, og har mange forskjellige farger på lys bunn. Forklær i ensfarget bomullssateng i vinrødt, gult eller grønt brukes også. Forkleet er rynket til ei linning i livet, og hektes fast på stakkelinninga.

Hodeplagg

Det har vært flere typer hodeplagg i bruk tidlig på 1800-tallet, både i bymote og folkelig mote. En kyseformet stråhatt er et slikt hodeplagg, og det leveres slike til bunaden. Den festes med silkeband.

Men det hører også ei lue til bunaden, ei såkalt tobladslue, som ligner luene som er kjent fra mange ulike områder i landet. Disse hører hjemme i 1700-tallets draktskikk, men i en del områder var de i bruk lenger. Det er usikkert hvordan dette var i Aker.

Lua består av to symmetriske stykker som er sydd sammen fra isse til nakke. Den lages til bunaden i mønstret bomullsstoff eller ensfarget fløyel. I mange områder er det kjent tradisjon for at kvinnene bar et pannelin under slike luer, kantet med en blonde. Andre steder ble det sydd fast en blonde til framkanten på lua. Til denne bunaden er det lansert et slikt pannelin, med en kniplet blonde. Den bæres under lua og festes til denne med knappenåler. Utenpå lua bindes et bredt silkeband, som skal holde pannelinet og lua på plass. Tobladslua kunne fylles med ull eller et varmt fôr om vinteren.

Ytterplagg

I tillegg til at trøya brukes utenpå livet, kan også et strikket sjal brukes. Det er kopiert etter et sjal i samlingene ved Norsk Folkemuseum.

Tilbehør

For å hedre Hans Nielsen Hauge, som strikket vanter og solgte til hovedstadens kvinner mens han satt i fengsel på Akershus, har Museumshåndverkerne utviklet hvite bomullsvanter til bunaden. Dette er håndplagg som var vanlig rundt 1800–1820.

Det er også kopiert en nøstekrok som kan henge i stakkelinninga.

Understakk og strømper

Det er ikke bestemt noe om understakk, utover at serken er lang og dermed fungerer som understakk. Det brukes hvite bomullsstrømper. Det er ikke utarbeidet mønster for håndstrikkede strømper, men hvite bomullsstrømpebukser anbefales.

Metall

Det eneste sølvet som brukes til bunaden, er serkeringen. Den leveres av gullsmed Inger Lise Kolsrud, og er en modell som er kjent fra omtrent alle kanter av landet. Til å holde sammen trøya kan en bruke to nåler med sølvhode med lenke mellom. Nøstekroken er en enkel modell med plass til inskripsjon for navn og dato. Originalen er i messing, og til bunaden lages den både i messing og i sølv.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg