Akerdrakt for kvinner er utviklet av Museumshåndverkerne, en bedrift som holder til i Norsk Folkemuseums lokaler. Den ble lansert i 1997, og har utgangspunkt i prøver på verkensstoff som ble vevd på gardene i Aker i 1808–1810. Bunaden er fritt komponert, men en har ønsket å skape et tidsbilde fra tidlig 1800-tall.
Faktaboks
Det som var Aker tidlig på 1800-tallet, er i dag innlemmet i Oslo, og bunaden regnes som en bunad fra hovedstaden. I byene snakker en ikke om folkedraktskikk, og en regner med at folk gikk kledd i moteklær. Men både materialbruk og hvor oppdatert en var, varierte selvfølgelig etter stilling og stand.
Fra cirka 1800–1820 var det empirestilen som var i motebildet. Den kjennetegnes ved at livlinja sitter høyt, for kvinnenes del helt oppunder bysten og tilsvarende høyt i ryggen. Siste halvdel av 1700-tallets rokokkomote var kjennetegnet av store garderober bestående av flere deler, også til høytidsklærne. Til litt mindre fint framsto dette ofte som trøye og stakk som kunne være i ulike materialer og farger.
Det nye med empiremoten var de sammenhengende kjolene. I mange områder omkring hovedstaden ser det ut til at denne moten ble tatt inn i stasklærne, og så ble det brukt en enklere livkjole med trøye utenpå til mindre fint. Dessverre er verken motesvingningene i Oslo eller områdene omkring godt nok undersøkt til å kunne si sikkert hva slags klær som ble brukt.
Da Museumshåndverkerne ønsket å gå i gang med en ny bunad fra Oslo, tok de utgangspunkt i en prøveprotokoll fra «Selskabet for Aggers Sogns Vel». Protokollen viser prøver på stoff som er vevd på de ulike gardene i Aker, og veverskene ble premiert i forhold til sin dyktighet. I prøveprotokollen er det prøver på linstoff, klede, vadmel, verken, møbelstoff og dynevar. Seks av verkensstoffene fra protokollen er kopiert til bunadstakken.
Det går ikke sikkert fram av protokollen at disse stoffene ble brukt til bekledning, men Sogneselskapets formål med å sette ut premier i veving var nettopp å øke klesproduksjonen i hjemmene. Stakker i stripet verkensstoff var vanlig i hele Nord-Europa i den aktuelle perioden, og det er derfor nærliggende å anta at verkensstoffene i protokollen har vært brukt til dette formålet.
De andre plaggene til bunaden har utgangspunkt i mønstre fra samme tid som verkensstoffene, men det er ikke funnet slike draktplagg fra samme distrikt og tidsperiode som stoffprøvene. Bunaden blir på denne måten vanskelig å kategorisere. Den bygger delvis på et lokalt tekstilt materiale, men er ikke en rekonstruksjon av draktskikken i Aker på begynnelsen av 1800-tallet.
Mest felles har den med bunadene som ble skapt som forsøk på rekonstruksjoner midt på 1900-tallet, i samarbeid med daværende Landsnemnda for bunadsspørsmål. Men på grunn av at denne bunaden er skapt i nyere tid, og derfor har tatt i bruk de samme materialene som mange rekonstruerte bunader har, som silkestoffet i livet, de trykte bomullsstoffene, og ikke minst det fenomenet at en kan variere bunaden med mange ulike plagg – så har den utseendemessig en del til felles med de rekonstruerte bunadene.
Museumshåndverkerne har benyttet seg av museer og fagpersoner i Danmark under arbeidet med Akerdrakten. Det er tidligere husflidskonsulent i Oslo, Tone Elisabeth Tollefsen, som har vært faglig ansvarlig for rekonstruksjon av stoffene og utforming av bunaden.
Bunaden lages også i barnestørrelser. De samme håndverkerne har også skapt en mannsbunad.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.