storband

I jazzhistorisk sammenheng vokste storbandene frem i perioden mellom den tidlige New Orleans-jazzen og den påfølgende swing-perioden. Selv om det fantes band med større besetninger også tidligere, eksempelvis James Reese Europes The Clef Club Orchestra, begynte man først å se noe som liknet storbandformatet i selskaps- og dansesalonger utover 1920-årene, med orkestre som da spilte for et mer velstående publikum som hadde råd til å betale for flere musikere. Blant de mest kjente fra denne perioden er Paul Whiteman og hans orkester.

Musikken disse orkestrene spilte ble gjerne betegnet som såkalt «sweet». Den var beregnet for dans, og musikerne fulgte det noterte materialet og arrangementene tett. Det var således lite rom for improvisasjon, som i den forløpende New Orleans-jazzen hadde vokst frem som et sentralt element i jazzmusikken.

Fletcher Henderson var en pioner innen storband-jazzen og en av de første som søkte å utvide musikken med å kombinere improviserte soloer med et nedskrevet rammeverk og rikholdige arrangementer, til forskjell for de mer spontane arrangementene i New Orleans-jazzen, og de stringente rammene i sweet-musikken. Duke Ellington, Count Basie og Benny Goodman er andre, tidlige og viktige foregangsfigurer innen storband. Goodman var sentral i å popularisere storbandene som swingorkestre, mens Ellington er anerkjent som en av storband-musikkens største komponister, bandledere og kunstnere, og en av de fremste til å utvide mulighetene som lå i storband-formatet.

Storband var i lang tid tett forbundet med swing-musikken, og mye av repertoaret til amatørstorband i dag baserer seg på komposisjoner av nettopp Basie, Elllington og Goodman. Storband-formatet, strengt så vel som løst forstått, har likevel dukket opp i mange ulike former og nyanser og blitt brukt av aktører innen senere stilretninger. Dizzy Gillespie og Thelonious Monk har begge benyttet seg av storband for å fremføre bebop-relatert musikk, og enkelte av de mest ambisiøse verkene til Charles Mingus, herunder Mingus Mingus Mingus Mingus Mingus (1963) og Let My Children Hear Music (1972), ble skrevet for og fremført med storband. Sun Ra var en av de første som kombinerte et friere og mer eksperimentelt jazzuttrykk med storbandformatet. Andre eksempler på koblinger mellom frijazz og storband er Charlie Hadens Liberation Music Orchestra og Globe Unity Orchestra, under ledelse av den tyske pianisten Alexander von Schlippenbach. Folk som Anthony Braxton og Muhal Richard Abrams har også lagd og spilt inn musikk for storband.

Også i de siste tiårene er storbandformatet blitt mye brukt. Treblåseren David Murray har skrevet og arrangert flere verk for større ensembler, og komponisten, arrangøren og dirigenten Maria Schneider lager nesten utelukkende musikk for storband. Den japanske pianisten Satoko Fujii har ved flere anledninger gitt ut album med storband basert både i Tokyo, New York og Berlin.

• jazz