Filosofisk disiplin som studerer språkets struktur og egenart. Den har røtter i antikken (Platon) og middelalderen (nominalismen), men blir et sentralt filosofisk anliggende først i nyere tid. Descartes var opptatt av språket som en spesifikk menneskelig bevissthetsfunksjon, en problemstilling som bl.a. den banebrytende språkteoretikeren N. Chomsky har ført videre. Leibniz tenkte seg muligheten av, i analogi med en matematisk kalkyle, å konstruere et universalspråk som hjelpemiddel for de nye vitenskapene. Tanken ble gjenopptatt av de logiske positivister, men er nå stort sett forlatt. Nyere språkfilosofi kjennetegnes av nær tilknytning til logikk, lingvistikk, semantikk, kommunikasjonsteori og informatikk, foruten til psykologi og sosiologi.