egennavn (filosofi)

Egennavns logiske karakter har vært et filosofisk problem, i hvert fall siden Platon. I motsetning til adjektiver og fellesnavn, som «rød» og «bord», og beskrivende uttrykk, som «den blå blomsten» og «treet nærmest huset», synes ikke egennavn som «Dagros» eller «Bergen» å ha språklig betydning i egentlig forstand.

Platon hevder således i Theaitetos at egennavn bare står for enkeltting eller individer, og ifølge Wittgensteins Tractatus er betydningen av et egennavn ganske enkelt den ting det er navn på. Denne teorien innebærer at et egennavn bare peker ut et individ uten å karakterisere det på noen måte.

Teorien er blitt kritisert av blant andre Gottlob Frege ut fra det synspunkt at vi overhodet ikke kan peke ut noe individ med mindre vi i hvert fall kjenner til visse fundamentale trekk ved det, for eksempel hvorvidt det er av legemlig art eller ikke.

Frege argumenterer for at vi lærer noe når vi innser at setningen «Morgenstjernen er Aftenstjernen», men at vi ikke lærer noe tilsvarende av setningen «Morgenstjernen er Morgenstjernen» til tross for at «Aftenstjernen» og «Morgenstjernen» har samme referanse, planeten Venus. Derfor innførte Frege det syn at egennavn ikke kan være rent refererende, men uttrykker i tillegg en betydning eller mening (Sinn) i kraft av hvilket de er refererende.

Slik kunne han forklare at grunnen til at vi kan lære noe av den ene setningen, men ikke av den andre, er at ettersom «Morgenstjernen» uttrykker en annen betydning enn «Aftenstjernen», uttrykker ikke de to setningene samme betydning. Dersom egennavn var kun refererende, sier Frege, ville det ikke bestå noen forskjell mellom utsagn på formen 'a=a' (trivielle identitetssetninger) og 'a=b' (informative identitetssetninger), der «a» og «b» står for egennavn. Men vi ser at det er en slik forskjell, og derfor må egennavn ha en semantisk egenskap i tillegg til å være refererende, og dette kaller vi deres betydning. Freges syn på egennavn ble videreutviklet av blant andre Carnap, Church og Searle.

Siden tidlig i 1970-årene, hovedsakelig takket være arbeidene til Saul Kripke, men også til de amerikanske filosofene David Kaplan og Nathan Salmon, er det en tendens til å hevde at det fregeanske synet på egennavn tross alt må forkastes. Disse filosofene har fremført en rekke argumenter mot postuleringen av at egennavn uttrykker betydning.

Et av Kripkes såkalte modale argumenter tar utgangspunkt i spesifiseringen av betydning. Sett nå at vi hevder at betydningen av egennavnet «Moses» er «mannen som førte jødene ut av Egypt». Ifølge Kripke kan det ikke være i kraft av denne betydningen at «Moses» refererer til Moses, for dersom Moses hadde hatt et annet livsforløp, for eksempel dødd i ung alder, ville navnet «Moses» like fullt referert til Moses. Og et lignende «mulig-verden» argument kan gis for enhver spesifisering av betydningen av et egennavn.

Teorier som hevder at egennavn er direkte refererende kalles gjerne millianske eller russelianske etter John Stuart Mill og Bertrand Russell. Slike teorier må løse problemet med informative identitetssetninger på en annen måte enn Frege, og hvordan dette skal gjøres er et omstridt tema.