Pragmatikk er i språkvitenskap læren om hvordan kontekst bidrar til meningsinnholdet i en ytring.

Faktaboks

Uttale

pragmatˈikk

Etymologi
av gresk pragma, ‘dåd, handling’
Også kjent som

språkbruksteori, språkbrukslære

pragmatics (engelsk)

Pragmatikk brukes om flere til dels svært forskjellige retninger som har det til felles at de undersøker hvordan språklige uttrykk gir mening gjennom bruk. Pragmatikk har vært betraktet som en gren av språkvitenskapen på linje med fagområder som fonologi, syntaks og semantikk. Etter hvert har det utviklet seg til et omfattende og heterogent forskningsfelt som innebærer et bestemt perspektiv på språket i dets kognitive, sosiale og kulturelle kontekst.

Historikk

Lingvistisk pragmatikk har sitt faghistoriske utgangspunkt i språkfilosofien, og en av pragmatikkens forløpere kan sies å være den klassiske retorikken.

Moderne lingvistisk pragmatikk kan med en viss rett sies å ha sitt opphav i Ludwig Wittgensteins teori om sammenhengen mellom språk, mening og virkelighet, slik denne er formulert i hans annet hovedverk Philosophische Untersuchungen fra 1953. Andre viktige bidragsytere innen pragmatisk teori er språkfilosofene John Langshaw Austin, som formulerte talehandlingsteorien, og særlig Herbert Paul Grice, som formulerte sin teori om sammenhengen mellom språk og mening, og som innførte det grunnleggende begrepet implikatur (se under).

Nyere retninger innen pragmatikken baserer seg i varierende grad på disse grunnarbeidene, deriblant relevansteori, diskursanalyse og samtaleanalyse.

Pragmatikkens forklaringskraft

Pragmatikken tar mål av seg å analysere og forklare en rekke fenomener som inngår i naturlig språkbruk. En ytring som Hun dro til banken krever pragmatisk kunnskap og logiske slutninger (inferens) for at mottakeren skal kunne forstå hva som menes. For det første må det avklares hvem pronomenet hun refererer til. For det andre er substantivet banken tvetydig, og det må avklares om det dreier seg om en finansinstitusjon eller et grunt område i sjøen (banke). For det tredje er selve verbet tvetydig, og det må avklares om det dreier seg om dra i betydningen «reise», «forflytte seg», eller partikkelverbet dra til, som betyr «slå».

Gitt vår menneskelige kognitive kapasitet og vår erfaringsbakgrunn vil slik flertydighet ikke volde store problemer i praksis. Men en pragmatisk teori må være i stand til å forklare hvordan slike såkalte inferensielle prosesser er mulig, hvordan de foregår, og hvordan de avhenger av hverandre.

Betydningen av deiktiske uttrykk som angir tid, sted eller person (som i går, hit eller hun), avhenger av hvor og når ytringen finner sted. Eksempelet illustrerer hvordan det som kalles referansetilordning, disambiguering av flertydige leksemer og oppklaring av vaghet kan ses på som separate pragmatiske prosesser som alle bidrar til å skape eksplisitt meningsinnhold og muliggjør rasjonell kommunikasjon. Resultatet av disse prosessene er at en ytring kan tilordnes sin såkalte proposisjon eller sitt proposisjonelle uttrykk.

Paul Grices innflytelse

Det kreves pragmatisk kunnskap for å forstå ytringers implisitte innhold og hva taleren ønsker å oppnå med sin ytring. Hvis noen ytrer setningen Hun giftet seg og fikk en baby, vil det normalt forstås slik at hun først giftet seg og deretter fikk babyen, selv om ytringen logisk sett åpner for at hendelsene kunne ha skjedd i motsatt rekkefølge. Fordi denne implisitte forståelsen av at og betyr «og deretter» er så vanlig, snakker vi om rekkefølgen som en konvensjonell implikatur av ytringen, et begrep først omtalt av Paul Grice.

Betydningen av pragmatiske partikler, modalpartikler og diskursmarkører som jo, liksom og altså er blant de språklige elementene som uttrykker konvensjonell implikatur, ifølge griceansk teori.

Grices implikaturbegrep omfatter også det som kalles konversasjonell implikatur. Taler Bs utsagn i følgende passiar: [A: Hva syns du om forelesningen? B: Vel, dialekten hans var interessant.] impliserer at B synes at forelesningens innhold ikke var interessant. Dette er en betydning som på ingen måte lar seg logisk utlede ut ifra det eksplisitte meningsinnholdet i Bs svar, men som kun kan forstås ut ifra sammenhengen den ytres i. Et slikt kontekstavhengig implisitt meningsinnhold kalles en konversasjonell implikatur. Slikt meningsinnhold oppstår i, og kan bare forstås ut ifra, ytringens konversasjonelle sammenheng.

Når vi som språkbrukere er i stand til å tolke Bs utsagn om en persons dialekt som et svar på spørsmålet om forelesningen, skyldes det ifølge Grice at vi som kommunikatorer er styrt av et det han kaller et samarbeidsprinsipp (engelsk: co-operative principle), som regulerer språklig interaksjon mellom mennesker, og som gjør oss i stand til å tilordne mening til utsagn.

Relevans- og talehandlingsteorier

Dan Sperber og Deirdre Wilsons relevansteori, som bygger på en del av Grices syn på språk og kommunikasjon, avviser på sin side at det finnes et slikt sosiokulturelt prinsipp. De hevder i stedet at kommunikasjon bygger på et kognitivt relevansprinsipp som innebærer at vi som rasjonelle kommunikatorer søker etter relevans, og at vår tolkning av utsagn er styrt av et mer generelt ønske om å maksimere relevansen av utsagn samt en antakelse om at våre samtalepartnere ønsker å formidle oss relevant informasjon (engelsk: presumption of optimal relevance).

I den pragmatiske talehandlingsteorien beskriver John Langshaw Austin, og senere John Rogers Searle, hvordan vi bruker ytringer til å utføre bestemte handlinger, som å fortelle noe, spørre om noe, erklære noe for åpent og så videre. På samme måte som kommunisert innhold (se eksemplet over) kan også selve talehandlingen være indirekte. Ofte kan en taler bruke en implisitt strategi for å oppnå en bestemt respons hos lytteren. For eksempel er ytringen Det er kaldt her grunnleggende sett en beskrivelse av en tilstand i form av en deklarativ (fortellende) setning, men i en gitt sammenheng kan den gjerne forstås som en anmodning om å lukke vinduet.

Slike indirekte talehandlinger kan i noen tilfeller bli konvensjonaliserte. For eksempel vil ytringen Vet du hva klokka er? – som grunnleggende sett er et ja/nei-spørsmål om mottakerens kunnskap – så å si aldri bli eksplisitt tolket, men alltid bli oppfattet som en anmodning om å si hva klokka er. Årsaken til at taleren velger den implisitte formen, er at den vanligvis oppfattes som en mer vennlig og høfligere form enn det mer direkte spørsmålet Hva er klokka? fordi man da ikke tar for gitt at mottaker vet dette.

Språklige uttrykk for høflighet, og i langt mindre (men økende) grad uhøflighet, er blant pragmatikkens viktige empiriske studieobjekter.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (2)

skrev Oda Lødemel

Hei, Vil gjere dykk oppmerksame på at J.L Austin, som det vert linka til her, ikkje er språkfilosofen J.L Austin, men ein jurist med same namn. Språkfilosofen Austin ser ikkje ut til vere på SNL. Med venleg helsing, Oda F. Lødemel

svarte Odd Egil Hoprekstad

Bra observert! Leksikonet har ein artikkel om språkfilosofen John Langshaw Austin, og no skal linken vere korrekt. Takk for tips!

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg