talehandling

Talehandling, også kalt språkhandling, er et begrep hos den britiske filosofen John Langshaw Austin, og senere utviklet av John Rogers Searle og andre. Å snakke et språk er ifølge Searle å utføre talehandlinger, det vil si fremsette påstander, gi beskrivelser, gi ordrer, stille spørsmål, gi løfter og så videre. Mer abstrakte typer av talehandlinger ved bruk av språklige uttrykk er å referere til noe («Jeg mener den benken som står til høyre for treet») eller å tilskrive noe egenskaper («Ja, den brune benken»), alt i samsvar med visse regler.

Austin utviklet sine teorier som en kritikk av det nærmest enerådende synet i samtiden at hovedhensikten, og det filosofisk og logisk betydningsfulle, med språk var fremsettelser av påstander som er enten sanne eller usanne, altså det synet at språket først og fremst har en beskrivende funksjon. For Austin var dette kun en av mange forskjellige bruksmåter ved språket, og den har ikke noen privilegert plass fremfor for eksempel det å analysere og forstå hva det vil si å be noen om å gjøre noe, eller hvilke forpliktelser man får ved å avlegge et løfte.

Begrepet står helt sentralt i pragmatikk, moderne semantikk og språkfilosofi. Talehandlingen, og da spesielt i Searles utforming, har også hatt innflytelse innen en rekke andre disipliner, både innen humaniora og samfunnsvitenskapene.