asyl – beskyttelse gitt av en stat. Den beskyttelse som en stat gir på sitt territorium eller annet område under statens jurisdiksjon (ambassadeområde, fartøy) til personer som søker slik beskyttelse.
Asylrett
Etter folkeretten har statene rett til å gi asyl, men ingen plikt. Personer som normalt blir innvilget asyl, er de som i sitt hjemland blir forfulgt av politiske, religiøse, rasemessige eller sosiale grunner. Asyl gis normalt ikke til dem som har begått forbrytelser rettet mot menneskeheten, krigsforbrytelser, forbrytelser som tar sikte på å forstyrre den internasjonale fred, og forbrytelser som øver brudd på FN-paktens mål og prinsipper. Det viktigste element i asylrett er at den mottagende stat plikter å avstå fra å utlevere vedkommende til en stat der han kan ventes å bli forfulgt (se utlevering). De fleste utleveringsavtaler unntar da også som regel uttrykkelig politiske flyktninger fra utlevering.
Spørsmålene om asylrett er omhandlet i Genève-konvensjonen om flyktningers stilling av 1951. Asylrett er også nevnt i FNs menneskerettighetserklæring fra 1948 og i FN-erklæringen om territorialt asyl av 1967. Ingen av disse er imidlertid juridisk bindende.
Av betydning for asylspørsmål er også Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (1950), konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (1966) og barnekonvensjonen (1989). Innenfor EU ble det 1990 inngått en konvensjon om ensartet behandling av asylsøknader, men den har ikke trådt i kraft og vil bli reforhandlet. Gjennom Dublin-konvensjonen kan asylsøkere nektes behandling i ett land dersom de har fått avslag i (eller har visum til) et annet av medlemslandene.
Norsk asylpolitikk
Søknader om politisk asyl blir i Norge avgjort av Utlendingsdirektoratet. Avslag kan påklages til Utlendingsnemnda. Dersom søknaden innvilges, får asylanten status som flyktning og får arbeidstillatelse eller oppholdstillatelse. Dersom søknaden avslås, kan asylsøkeren gis oppholdstillatelse på humanitært grunnlag i Norge. Antallet asylsøkere hit til landet økte kraftig fra midten av 1980-årene og varierte i 1990-årene (i takt med den politiske utviklingen på Balkan). Det høyeste antall asylsøkere til Norge var i 2002 med vel 17 800. Tallet sank 2003 til vel 15 600, det første året med nedgang i antallet siden 1995. Bare en liten del av asylsøkerne er blitt innvilget asyl (ca. 600 i 2003), men mange har fått opphold på humanitært grunnlag eller av beskyttelsesgrunner (til sammen ca. 3500 i 2003). I 2003 kom asylsøkerne fra 114 land; de største gruppene kom fra Serbia og Montenegro (derunder Kosovo), Afghanistan og Russland (derunder Tsjetsjenia).
Myndighetenes arbeid med asylsaker er regulert gjennom utlendingsloven av 24. juni 1988, som trådte i kraft 1991. For øvrig er norsk asylpolitikk under løpende vurdering, ettersom den faktiske og politiske situasjonen endrer seg. Asylpolitikken blir også påvirket av andre lands bestemmelser, og svingninger i antallet asylsøkere har ofte mer sammenheng med hvordan andre lands bestemmelser er utformet eller praktiseres, enn med den politiske utviklingen i de aktuelle asylsøkernes hjemland.