Utlevering, det at en person som er siktet, tiltalt eller dømt for en straffbar handling i en stat som etter vanlige regler har domsmyndighet i saken, etter anmodning blir pågrepet og utlevert av den stat hvor han for tiden oppholder seg.

Utlevering har forekommet også i eldre tid, men ble først på 1800-tallet brakt i ordnede former gjennom traktat- og lovregulering. Noen folkerettslig plikt til gjennom utlevering å medvirke til utenlandsk strafforfølgning anerkjennes ikke, men med forbehold av adgang til å utøve asylrett (se asyl), er det godkjent i praksis at utlevering bør skje når det gjelder grovere, ordinære lovbrudd. Det er inngått et stort antall bilaterale (tosidige) traktater om utlevering av lovbrytere mellom forskjellige land. For politiske lovbrudd kan utlevering etter disse traktater vanligvis ikke skje, og unntak blir i alminnelighet også gjort for militære forgåelser. De fleste land, men ikke Storbritannia og USA, unntar sine egne borgere fra utlevering. Europarådet vedtok 13. des. 1957 en multilateral (flersidig) utleveringstraktat som bl.a. Norge er tilsluttet. Norge undertegnet 29. juni 2006 en avtale med EU om bruk av den europeiske arrestordren, som etablerer et mer effektivt system for utlevering enn det tradisjonelle utleveringssystemet.

Lov om utlevering av 13. juni 1975 fastsetter bl.a. (med unntak for norske statsborgere) at utlevering kan skje for lovbrudd som etter norsk straffelov kan medføre strengere straff enn fengsel i ett år. Utlevering kan ikke skje for et politisk lovbrudd. Omfatter forholdet også lovbrudd som ikke er av politisk karakter, kan utlevering skje for dette lovbrudd dersom forholdet overveiende må ansees for å være av ikke-politisk karakter. Utlevering må ikke skje dersom det må antas å være alvorlig fare for at vedkommende pga. rase, religion, nasjonalitet, politisk oppfatning eller politiske forhold ellers ville bli utsatt for forfølgelse som retter seg mot hans liv eller frihet eller for øvrig har alvorlig karakter. Utlevering kan heller ikke skje dersom den vil komme i strid med grunnleggende humanitære hensyn, særlig pga. vedkommendes alder, helsetilstand eller andre personlige forhold. Til utlevering skal knyttes det vilkår at dødsstraff ikke må fullbyrdes mot den utleverte. Utleveringsplikt etter traktater som er inngått før utleveringsloven, består fortsatt.

Begjæring om utlevering kan i alminnelighet først imøtekommes når det ved rettslig kjennelse er avgjort at det er lovlig adgang til utlevering. En kjennelse om at det foreligger utleveringsadgang er ikke bindende for at utlevering vil finne sted. Hvis ikke noen traktatforpliktelse er til hinder, kan Justisdepartementet likevel avslå begjæringen.

I forholdet mellom de nordiske land er utlevering regulert ved likelydende lover, for Norges vedkommende lov av 3. mars 1961 om utlevering av lovbrytere til Danmark, Finland, Island og Sverige. Loven går bl.a. ut på at også norske statsborgere betingelsesvis kan utleveres, likesom også politiske forgåelser kan begrunne utlevering, forutsatt at handlingen eller tilsvarende handling er straffbar etter norsk lov og den som begjæres utlevert ikke er norsk statsborger.

Ved en lovendring 20.01.2012 som ennå ikke har trådt i kraft utenom mellom de Nordiske land, er adgangen til utlevering mellom de europeiske land som er med i EU og Norge øket. Arrestordreloven bestemmer at også norske borgere kan utleveres til de øvrige land i avtalen for straffeforfølgning, dersom en kompetent påtalemyndighet i det andre landet begjærer personen pågrepet. Vedkommende skal da normalt pågripes i Norge, plasseres i varetekt frem til utlevering kan finne sted, for deretter å møte straffeforfølgning i det fremmede land i stedet for i Norge slik det er idag. Stortinget har bestemt at loven skal tre i kraft fra det tidspunkt Kongen (regjeringen) bestemmer.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.