slekt i almefamilien med ca. 45 arter, utbredt i Europa og Asia. Blad av Ulmus finnes i fossile lag, f.eks. på Svalbard.
Vanlig alm, Ulmus glabra kan bli 20–30 m høy og 400 år gammel. Gamle, hule stammer kan få en omkrets på 7–8 m. I Norge er alm et nokså vanlig tre nord til midtre Nordland, mest i lavlandet, men av og til opp til 700 m. Bladene er sagtakket, skjeve ved grunnen og sitter i to rekker på kvistene. Blomstene er små og sitter samlet i tette, brune knipper. Flat, bredvinget nøttfrukt som hos oss modnes først i juni. I nødstider ble almebark mye brukt til barkebrød, og det var vanlig å skave almebark til kufôr; «almen gjør» sa folk; dvs. at dyra ble fete av å ete almebark. Enkelte hevdet at almebark var jevngodt med høy og almebast med mel.
Parkalm, U. procera, og vrangalm eller skjermalm, U. laevis plantes i parker og hager. Alm kan angripes av en farlig soppsykdom, almesyke.
Yteveden er gråaktig, mens kjerneveden er mørkere gråbrun, ofte med fargetoner som grønt, gult og rødt innblandet. Grove porer i årringens vårved gir kraftig markering av strukturtegningen i flatsiden. Densitet ved 15 % fuktighet ca. 0,68 g/cm3. Sterk, seig ved som tåler sjokklast godt, omtrent som ask. Lite holdbar ved varierende fuktighet. Brukes til møbler, skaft og undervannsbygging.