Almesyke er sykdom som fører til at alm visner, forårsaket av sekksporesoppene Ophiostoma ulmi og Ophiostoma novo-ulmi.

Symptomer på sykdommen viser seg vanligvis først i juni–juli, med gule, senere brune og krøllete blad i trekronen. I løpet av sommeren kan større deler av kronen være angrepet. Mindre trær kan bli drept før bladfall. Soppene brer seg i vannkarene ytterst i veden. Treet forsøker å stanse soppenes utbredelse blant annet ved å produsere giftstoffer (fenoler) og en klebrig masse, tyller, som fyller karene. Dette gir en karakteristisk mørkfarging i siste årring i veden. Ved gjennomskjæring av angrepne kvister vil dette vises som en mørk ring. Tilstopping av karene fører til at vanntransporten stopper opp, og treet vil gradvis visne og til slutt dø.

Den viktigste spredningen av almesyke skjer ved hjelp av biller i slekten almesplintborere, Scolytus, i Norge bare med arten Scolytus laevis. Biller som flyr ut fra trær som er infisert med soppen, får med seg soppens klebrige sporer på kroppen. Billene kan fly noen kilometer, og vil under næringsgnag i ung, frisk bark overføre soppen til friske trær. Sykdommen kan også spres til friske trær gjennom rotsammenvoksing, ved redskaper under beskjæring av trær, og ved transport av infiserte stammer eller grener til nye områder med friske trær.

Med hjemmel i lov om plantehelse er det fastsatt bestemmelser om hvordan sykdommen skal bekjempes. Den eneste sikre måten å bekjempe almesyke på er å fjerne og destruere angrepne trær så raskt som mulig. For å hindre sykdommen i å spre seg må infisert tømmer eller andre deler av trær ikke fraktes til andre steder hvor almesyke ikke er etablert.

I Nederland ble det i 1990-årene utviklet et biologisk produkt, bestående av sporer av soppen Verticillium albo-atrum for injisering med høyt trykk i stammen på trær. Metoden kalles vaksinering, men den skyldes aktivering av indusert resistens i treet. Midlet forebygger angrep av almesykesoppen, men kan ikke stanse et eventuelt pågående angrep.

Almesykens tidlige historie er uklar. I 1920, da almesykesoppen Ophiostoma ulmi for første gang ble isolert, var sykdommen vidt utbredt i Nederland, Belgia og Nord-Frankrike. Den bredte seg raskt utover i Europa, etter hvert også til Nord-Amerika. I Norge ble almesyke påvist for første gang i Oslo i 1963. Denne arten var ikke særlig aggressiv. Det kunne ta opp til ti år fra et tre ble angrepet til det var helt dødt. Fra denne arten utviklet senere Ophiostoma novo-ulmi seg, trolig via mutasjoner eller ved krysninger med nærstående arter. Den nye arten er langt mer aggressiv, og kan føre til at trærne dør i løpet av ett til to år. Den er årsak til den store almesykeepidemien som også rammet Norge, først og fremst Østlandsområdet fra 1980.

Fra 1981 er nye angrep jevnlig blitt registrert i Oslo-området. Mot slutten av 1980-årene ble angrepene mer omfattende, og det skjedde en betydelig spredning av sykdommen til en rekke kommuner sørover langs Oslofjorden, ned til Larvik. I Oslo-området har almesyke også hatt stor spredning etter 2010, noe som kan ha sammenheng med klimaendringene. Spesielt høyere temperatur kan ha gjort vektoren almesplintborer mer effektiv i spredningen av sykdommen.

Store områder i Europa og Nord-Amerika er etter hvert blitt nesten fri for alm. Det er fare for at alm på litt sikt kan forsvinne som en del av den naturlige floraen i Norge.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.