Jonas Lie – norsk forfatter

Jonas Lie, født i Hokksund, norsk forfatter. Han gikk på Bergens katedralskole og deretter på Heltbergs studentfabrikk, der han traff Ibsen, Bjørnson og Vinje. I 1851 ble han student og i 1858 cand.jur. Til hans nærmeste krets hørte bl.a. Bjørnson, Ole Bull, Vinje, Ibsen, J. E. Sars o.fl. Etter embetseksamen slo han seg ned som sakfører på Kongsvinger og giftet seg i 1860 med sin kusine Thomasine Henriette Lie (1833–1907). Lie ble en av hovedmennene bak dristige tømmerspekulasjoner som spilte stor rolle i skogbygdene i Solør og Østerdalen i 1860-årene. Samtidig var han virksom som journalist og skribent og gav 1866 ut en samling dikt. Kort etter førte mislykte spekulasjoner til at han fikk stor gjeld. Han måtte oppgi sin sakførervirksomhet og flyttet til Kristiania høsten 1868, og besluttet nå å leve av sin penn og betale sin gjeld.

I 1870 sendte han ut sin første fortelling, Den Fremsynte, som med sine stemningsfylte bilder fra Nordland virket sterkt på publikum. Den nye dikteren ble berømt, fikk statsstøtte og reiste til Roma. Herfra sendte han hjem Fortællinger og Skildringer fra Norge (1872) og s.å. Tremasteren «Fremtiden», den første norske sjøfortelling og samtidig den første forretningsroman. Ekteskapsromanen Lodsen og hans Hustru (1874) er en dyptgående psykologisk studie og en levende skildring fra sjøen og sjømenns liv. De følgende verkene, Faustina Strozzi (1875), et dramatisk dikt med emne fra Italia, romanene Thomas Ross (1878) og Adam Schrader (1879) og skuespillet Grabows Kat (1880), var mindre vellykte. Sjømannslivet er igjen motiv i den friske fortellingen Rutland (1880).

Med Gaa paa! (1882) stilte Lie seg på de unges side i tidens kulturstrid. Deretter fulgte den sosiale romanen Livsslaven (1883), med handling fra Kristianias østkant, og Familjen paa Gilje (1883), et hovedverk i norsk romandiktning, ypperlig både som menneskeskildring og som kulturhistorisk miljøbilde fra 1840-årene. Året etter kom En Malstrøm, en forretningsroman som bygger på minner fra Kongsvingertiden, skrevet i en dramatisk og impresjonistisk stil. I Kommandørens Døttre (1886) tegnet han et bilde av gripende kvinneskjebner i et tidstypisk embetsmannsmiljø. Et Samliv (1887) utdyper problemene fra Lodsen og hans Hustru. Maisa Jons (1888) forteller en sypikes historie, mens Onde Magter (1890) skildrer kampen mellom to småbymatadorer med dyp forståelse for de irrasjonelle impulser i sjelelivet. I 1889 kom et bind Digte. Fra 1874 hadde Stortinget bevilget ham kunstnerlønn. Etter at han kom tilbake fra Italia, var han en tid i Tyskland, og i 1882 tok han fast opphold i Paris. I denne tiden hadde hans diktning vært realistisk, men i de to bind Trold (1891–92) gav han fantasien fritt løp. I disse fortellingene veksler han mellom trolsk mystikk i Jo i Sjøholmene, Huldrefisken, Jorden drager, Varsler og Vetter, burlesk humor i Det er mæ!, Slærka og Ladda, Moskenæsstrømmen, lyriske eventyrstemninger i Andværskarven, Bylgja og Kværnkallen og mer realistiske samfunnssatirer i Tra trara-ra!, Et Hønsehode og Skogen.

Siden fulgte Niobe (1893), hvor det gamle Niobe-motivet er utgangspunkt for en skildring av bohemtid og nihilisme, Naar Sol gaar ned (1895), en katastrofemettet ekteskapsskildring med sterke symbolske overtoner og Dyre Rein (1896) som både inneholder mystiske elementer, knyttet til en person fra Nordland, og gir en skildring av embetsmannskulturen på Østlandet i begynnelsen av 1830-årene. Faste Forland (1899) er en forretningsroman med visse selvbiografiske trekk. Original og intens er Naar Jernteppet falder (1901), som ble fulgt av Ulfvungerne (1903) og en rekke fabler: Østenfor Sol, vestenfor Maane og bagom Babylons Taarn! (1905). Innimellom kom komediene Lystige Koner (1894) og Lindelin (1897) og det krast samfunnskritiske skuespillet Wulffie & Co. (1900).

Etter Lies død kom et lite bind Eventyr (1909). I 1906 flyttet Lie tilbake til Norge og slo seg ned i Stavern. Han døde på Fleskum ved Sandvika, mindre enn et år etter hustruen Thomasine, hans trofaste litterære rådgiver og hjelper.

I 14 bd. (1902–04), minneutgave i 5 bd. (1908–09), tekstkritisk standardutgave ved Valborg Erichsen og Paula Bergh i 10 bd. (1920). Til hundreårsdagen for hans fødsel kom hans Samlede romaner (12 bd., 1933–34). Brev fra Lie finnes i Carl Nærups utvalg, J. L. og hans samtidige (1915), i Samtidens festskrift 1893, i festskriftet til Fr. Hegel 1909, i tidsskriftet Edda og i Georg og Edvard Brandes' brevveksling (1939 og 1941).

Romaner og fortellinger

Den Fremsynte eller Billeder fra Nordland	1870
Fortællinger og Skildringer fra Norge	1872
Tremasteren «Fremtiden» eller Liv nordpaa	1872
Fanfulla	1873
Lodsen og hans Hustru	1874
Antonio Banniera	1875
Susamel	1877
Thomas Ross	1878
Adam Schrader	1879
Rutland	1880
Gaa paa!	1882
Livsslaven	1883
Familjen paa Gilje. Et Interieur fra Firtiaarene	1883
En Malstrøm	1884
Otte Fortællinger	1885
Kommandørens Døttre	1886
Et Samliv	1887
Maisa Jons	1888
Onde Magter	1890
Trold	1891–92
Niobe	1893
Naar Sol gaar ned	1895
Dyre Rein. En Historie fra Oldefars Hus	1896
Faste Forland	1899
Naar Jernteppet falder. Af Livets Komedie	1901
Ulfvungerne. Et Blad af Lidenskabernes Bog	1903
Østenfor Sol, vestenfor Maane og bagom Babylons Taarn!	1905
Eventyr	1909

Skuespill

Faustina Strozzi (dramatisk dikt)	1875
Udmeldt af Klubben (ikke trykt)	1876
Grabows Kat	1880
Lystige Koner	1894
Lindelin	1897
Wulffie & Co.	1900

Diktsamlinger

Digte	1866
Digte	1889

• Dagbladets forfatterside om Jonas Lie

• Jonas Lie – utdypning – 1 (NBL-artikkel)
• Anbefalt litteratur