Faktaboks

Indira Gandhi
Indira Priyadarshini Gandhi. Født Indira Priyadarshini Nehru
Født
19. november 1917, Allahabad, Britisk India (nå India)
Død
31. oktober 1984, New Delhi, India
Indira Gandhi

Indira Gandhi. Foto fra 1974.

Av /NTB Scanpix ※.

Indira Gandhi var en indisk politiker for Kongresspartiet som var Indias statsminister fra 1966 til 1977 og fra 1980 til 1984. Ved tiltredelsen i 1966 ble hun Indias første, og hittil eneste, kvinnelige statsleder. Som en hevnaksjon ble hun skutt og drept av to sikher fra sin egen livvakt i 1984.

Gandhi var datter av Jawaharlal Nehru, det uavhengige Indias første statsminister. Hun ble fengslet i 13 måneder under andre verdenskrig for anti-britisk agitasjon. En kort periode fra 1947 arbeidet hun sammen med frigjøringslederen Mahatma Gandhi (intet slektskap) i flyktningleire i New Delhi.

Indira Gandhi var gift med Feroze Gandhi (1912–1960), og de fikk to sønner. Den eldste sønnen Rajiv Gandhi etterfulgte Indira Gandhi som statsminister da hun ble drept.

Bakgrunn og tidlig karriere

Nehru-familien
Indira Gandhi som barn (nummer to fra høyre, stående) sammen med blant andre farmoren Swarup Rani Nehru (sittende til venstre), farfaren Motilal Nehru (sittende i midten), moren Kamala Nehru (sittende til høyre), faren Jawaharlal Nehru (stående til venstre) og tanten (fars søster) Vijaya Lakshmi Pandit (nummer to fra venstre, stående). Foto fra slutten av 1920-årene.
Av .
Nehru, Gandhi og barn
Indira Gandhi med faren Jawaharlal Nehru og sønnene Rajiv og Sanjay Gandhi. Foto fra slutten av 1940-årene.

Indira Gandhi ble født i Allahabad 19. november 1917, og var eneste barn av Jawaharlal Nehru og Kamala Nehru. India var på denne tiden en britisk koloni. Barndomshjemmet Anand Bhawan i Allahabad var et senter for den indiske uavhengighetsbevegelsen, der både hennes farfar og far var sentrale skikkelser. Hennes farfar Motilal Nehru (1861–1931) var partiformann i Kongresspartiet i periodene 1919–1920 og 1928–1929, og hennes far Jawaharlal Nehru var generalsekretær i samme parti i 1923 og etterfulgte siden Motilal Nehru som partiformann i 1929. Indira Gandhis mor, Kamala Nehru, var også aktiv i uavhengighetsbevegelsen, men hadde tuberkulose og hadde flere opphold på sanatorier i Sveits og Tyskland fram til sin tidlige død i 1936.

Indira Gandhi hadde en uvanlig oppvekst preget av foreldrenes politiske aktivisme i uavhengighetsbevegelsen. Begge foreldrene tilbragte tid i indiske fengsler, og Indira Gandhis skolegang var en blanding av hjemmeundervisning og skolegang i Delhi, Allahabad, Pona (nå Pune) og Bombai (nå Mumbai) i India, samt i Sveits. I perioden 1935 til 1936 ble hun sendt til Viswa Bharati University i Shantiniketan under ledelse av Rabindranath Tagore, hvor hun studerte indisk kunst og kultur.

I 1937, kort tid etter sin mors død, begynte hun å studere moderne historie ved Somersville College i Oxford. Delvis på grunn av politisk aktivisme for uavhengighetsbevegelsen i India, delvis på grunn av den usikre situasjonen i Europa og andre verdenskrigs utbrudd, og delvis på grunn av svak helse, fullførte ikke Indira Gandhi sine studier her. Studietiden i Oxford kom likevel til å bli en viktig periode i Indira Gandhis liv. Det var her hun og familievennen Feroze Gandhi bestemte seg for å gifte seg med hverandre, og det var her hun fikk nye venner og politiske kontakter som kom til å bety mye for hennes senere politiske virke.

Hun kom tilbake til India i 1941 og giftet seg med Feroze Gandhi i Allahabad 26. mars 1942. Bryllupssarien hennes var av håndspunnet bomull (khadi) som hennes far Jawaharlal Nehru hadde spunnet under et av sine fengselsopphold som politisk fange under britenes koloniherredømme. Kort tid etter bryllupet iverksatte den indiske Kongressen «Forlat-India-kampanjen», og hele ledersjiktet i partiet ble fengslet. Indira Gandhi satt i fengsel i to perioder, fra september 1942 til mai 1943, og i 243 dager i 1943. I 1944 fødte hun sin eldste sønn Rajiv Gandhi, og to år etter ble Sanjay Gandhi født. På samme tid flyttet Indira, Feroze og de to barna til Lucknow, der Feroze Gandhi hadde fått jobb som sjef i National Herald, en avis grunnlagt av Nehru.

Med Indias selvstendighet i 1947 og med Jawaharlal Nehru som det selvstendige Indias første statsminister, flyttet Indira Gandhi og de to barna inn i statsministerboligen i New Delhi, og hun overtok rollen som sin fars offisielle vertinne og assistent. Med dette fikk Indira Gandhi en økende politisk rolle, og i 1959 ble hun ble valgt til president i Kongresspartiet.

Da Jawaharlal Nehru døde i 1964, overtok Lal Bahadur Shastri som statsminister. Indira Gandhi ble utnevnt til Rajya Sabha (overhuset) i det indiske parlamentet, og ble minister for informasjon og kringkasting i perioden 1964–1966.

Statsminister første periode

Indira Gandhi taler

Indira Gandhi taler for Indian Workers' Association i London, januar 1969.

Av /NTB Scanpix.

Da hennes fars etterfølger Lal Bahadur Shastri døde i 1966, ble Indira Gandhi utpekt som leder av Kongresspartiet, og dermed også statsminister. Det har blitt hevdet at de gamle lederne i høyrefløyen av Kongresspartiet, med Morarji Desai i spissen, hadde regnet med at Indira Gandhi som ung kvinne ville være en medgjørlig frontfigur som kunne skaffe oppslutning for partiet i kraft av sin familiebakgrunn. Indira Gandhi framstod imidlertid raskt som en selvstendig politiker, som etter valget i 1967 – der Kongresspartiet gjorde sitt dårligste valg så langt, og der deres seter i nasjonalforsamlingen ble kraftig redusert – benyttet seg av en konstitusjonell forordning som, hvis såkalte «overordnete hensyn» tilsa det, ga henne makt til å avsette opposisjonspolitikere i delstatsregjeringer.

Som partileder og regjeringssjef lanserte Gandhi et omfattende sosialt reformprogram, som i liten grad ble realisert. Viktige reformer var nasjonalisering av bankene og avskaffelse av maharajaenes privilegier.

Det var også under denne tidlige statsministerperioden at nye jordbruksmetoder og en ny type høytytende kornslag først ble utprøvd i delstaten Punjab. Gjennom «Den grønne revolusjonen» ble India snart selvforsynt med mat, og mindre avhengig av allierte bistandsgivere.

Partisplittelse

Indira Gandhi og Sheihk Mujibur

Indhira Gandhi, Nehrus datter, var Indias leder gjennom størstedelen av perioden fra 1966 til sin død i 1984. Her sees Indhira Gandhi og Sheikh Mujibur Rahman, som ble president i den nyopprettede staten Bangladesh etter at indiske tropper hadde nedkjempet de pakistanske styrkene i det tidligere pakistanske Øst-Bengal.

Av /NTB Scanpix ※.

Under denne tidlige statsministerperioden ble motsetningene mellom den gamle høyrefløyen i Kongresspartiet og Indira Gandhis såkalte venstrefløy stadig mer tilspisset. Høyrefløyen var imot flere av de tiltakene Indira Gandhi ønsket å iverksette. Det hele kulminerte i brudd og partisplittelse i 1969. Mesteparten av den gamle partiorganisasjonen under ledelse av Desai ble igjen i det gamle Kongress (O), mens Indira Gandhi og Kongress (R) baserte seg på en mer populistisk og personsentrert stil med direkte appell til velgerne.

Ved parlamentsvalget i 1971 vant Gandhi en stor seier med slagordet «Avskaff fattigdommen». Samme år gikk India inn i en konflikt mellom Øst- og Vest-Pakistan, på Øst-Pakistans side. Øst-Pakistan (nå Bangladesh) ønsket å løsrive seg fra Pakistan, og 10 millioner østpakistanere hadde kommet over grensa til India som flyktninger. Etter 13 dagers krig gikk India seirende ut, og Bangladesh ble opprettet som en selvstendig stat.

De neste årene markerte India seg som en kommende supermakt. I 1974 ble landet det første av de ikke-permanente medlemmene av FNs Sikkerhetsråd til å prøvesprenge en atombombe. Under Indira Gandhi ble også den første inderen sendt ut i verdensrommet om bord på den sovjetiske Slayt-7.

Unntakstilstand

I etterkant av valget i 1971 ble Indira Gandhi anklaget for misligheter i forbindelse med den personlige valgkampen. Etter fire års prosess ble hun i 1975 kjent skyldig i maktmisbruk og fradømt statsministerembetet og retten til alle andre offentlige verv i seks år. Før ankesaken var behandlet av Indias høyesterett, innførte Gandhi unntakstilstand.

I løpet av denne 21 måneder lange perioden ble det innført pressesensur, og titusenvis av mennesker ble forfulgt og arrestert. Under unntakstilstanden ble vanlige lover satt til side, og som en del av Indias befolkningspolitikk ble det iverksatt offentlig organiserte steriliseringer. Indira Gandhis yngste sønn, Sanjay Gandhi, fikk omfattende fullmakter og ledet dette arbeidet uten å inneha noen offisiell posisjon. Denne steriliseringskampanjen har i ettertid blitt kraftig kritisert, og det har blitt avdekket at tvangssteriliseringer var i hyppig bruk.

I mars 1977 opphevet Indira Gandhi unntakstilstanden og utskrev nyvalg. Det endte med stort nederlag for Kongresspartiet, og hun mistet selv sitt mandat.

Statsminister andre periode

det gylne tempel i Amritsar

Det gylne tempel i Amritsar (Punjab) er sikhenes fremste helligdom. I 1984 gav Indira Gandhi ordre til militært angrep på bevæpnede sikher som forskanset seg her. Minst 1000 mennesker ble drept i kampene. Som hevn ble Indira Gandhi drept av to av sine egne livvakter som var sikher. I 1980-årene var det harde kamper i Punjab, da militante sikher kjempet for større selvstyre.

Av /KF-arkiv ※.

I 1978 brøt Gandhi med Kongresspartiet og dannet et nytt parti, India National Congress (I) – I for Indira. Hun ble på ny statsminister etter partiets seier i 1980. Hun ble valgt til leder for bevegelsen av alliansefrie land i 1983.

I sin siste regjeringsperiode var hun særlig opptatt av å verne Indias enhet mot regional oppsplitting. Denne perioden i Indias historie var sterkt preget av identitetspolitikk, og en gruppe som markerte seg med krav om større selvstendighet var sikhene, som ønsket en egen stat i det Sikh-dominerte Punjab.

I 1982 tilspisset denne konflikten seg da lederen for en gruppe ytterliggående separatister, Jarnail Singh Bhindranwale, sammen med rundt 200 væpnede allierte, flyttet inn i gjestehuset på området til sikhenes gyldne tempel i Amritsar. I etterkant av at en høytstående politimann ble skutt og drept på vei ut av området i 1983, og etter flere nytteløse forhandlinger, beordret Indira Gandhi indiske militære styrker til å gå inn og fjerne Bhindranwale og hans tilhengere fra tempelområdet.

I det som har blitt kjent under kodenavnet Operation Bluestar, gikk den indiske hæren i juni 1984 inn på det hellige tempelområdet med tanks og tunge våpen. Der drepte de flere hundre militante sikher, samt mange uskyldige pilegrimer, og ødela store deler av bygningsmassen på området.

Ved en hevnaksjon 31. oktober 1984 ble Indira Gandhi skutt og drept av to sikher fra sin egen livvakt. Sønnen Rajiv Gandhi tok over etter henne som statsminister.

Politisk rolle og ettermæle

Gandhi og Willoch
Indira Gandhi var på statsbesøk i Norge i 1983. Her med daværende statsminister Kåre Willoch.
Av /NTB Scanpix.
Gandhi og kong Olav
Indira Gandhi (nummer to fra venstre) og svigerdatteren Sonia Gandhi (til høyre) på Bygdøy kongsgård sammen med daværende kronprinsesse Sonja og kong Olav, 16. juni 1983.
Av /NTB Scanpix.

Indira Gandhi var en omstridt politiker, noe hennes ettermæle bærer preg av. I likhet med en del andre kvinnelige statsministre, som Margaret Thatcher, har hun fått tilnavnet «jernkvinne» på grunn av sin steile og kompromissløse lederstil. Allerede tidlig i sin karriere, i etterkant av et besøk til Kashmir mens hun var minister for informasjon og kringkasting, ble hun hyllet av indisk presse som «den eneste mannen i en regjering av gamle damer».

Indira Gandhis motstandere har spesielt kritisert henne for innføringen av unntakstilstanden, og fengslingen av politiske motstandere, pressesensur og tvangssteriliseringene som da pågikk. Videre har hun blitt kraftig kritisert for Operation Bluestar og konsekvensene av denne. Motstanderne peker også på hennes personsentrerte og autokratiske lederstil, og at hun ble funnet skyldig i misligheter ved valget som hun vant med stort flertall i 1971.

Av sine tilhengere har Gandhi blitt hyllet som en modig, kvinnelig pioner, som ga sitt liv for et samlet, sekulært India. De trekker spesielt fram hennes kamp mot fattigdommen, og hennes kamp for sosial rettferdighet og likeverd for alle indere uavhengig av kaste, region og religion.

Når det gjelder feminisme og likestillingspolitikk, er hun kjent for å ha uttalt ved flere anledninger at hun ikke så på seg selv som noen feminist. Hun var ikke opptatt av å rekruttere kvinner inn i politikken, og i periodene hun var statsminister var hun tidvis den eneste kvinnen i regjeringen hun ledet. Samtidig tok hun i løpet av sin politiske karriere flere initiativ for å bedre kvinners rettigheter. Rapporten «Towards Equality» om kvinners status i India, ble utgitt i 1974 mens hun var statsminister.

Hun utgav Eternal India (1980), My Truth (1981) og Peoples and Problems (1982).

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Ghose, Sagarika (2017). Indira. India's Most Powerful Prime Minister. New Delhi: Juggernaut Books
  • Sasidharan, Deepthi og Pramod Kumar K.G. (2017). Indira, a Life of Courage. New Delhi: HarperCollins Publishers India (Denne boka er utgitt av Indira Gandhi Memorial Trust, og er derfor ikke en nøytral kilde)

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg