bok i Det gamle testamente, navn etter hovedpersonen, en skriver som forlot Babylon under perserkongen Artaxerxes for å reise til Jerusalem. Esraboken er del av Det kronistiske historieverket og er en av de seneste av de gammeltestamentlige bøkene (4. årh. f.Kr.). Den er skrevet på bibelhebraisk (kap. 4,8–6,18) og på arameisk (7,12–26).
Innhold
I de første seks kapitler beskrives israelittenes tilbakevending fra eksilet i Babylon, bl.a. med en opplisting av de familiene som kom tilbake. Det bygges et alter slik at gudsdyrkelsen igjen kan komme i de rette former, og det berettes om stridigheter mellom de tilbakevendte og de som var i landet fra før. I de siste fire kapitlene omtales Esras reformvirksomhet i forbindelse med gjenreisningen. Ettersom det var særlig viktig for Esra å kjempe mot fremmed innflytelse, spiller forbudet mot ikke-jødiske hustruer en fremtredende rolle.
Det var flere perserkonger med navnet Artaxerxes, og det er vanskelig å vite om reisen fra Babylon skjedde i det 5. eller i det 4. årh f.Kr. Men til tross for de mange historiske tolkningsproblemer som er knyttet til den, er Esraboken et viktig kildedokument for overgangen fra gammeltestamentlig til tidlig jødisk tid.
I etterbibelsk litteratur
Fordi Esra hadde stor innflytelse i ettertiden, ble flere senere skrifter tillagt ham. Best kjent er 1) 1 Esrabok (også kalt Esdras A, 1 Esdras, Esdras B, 2 Esdras, 3 Esdras, Den greske Esra), en apokryf bok som stort sett inneholder en ganske fri gjengivelse av Israels historie fra kong Josija til Esras reform. Boken stammer muligens fra ca. 150 f.Kr. 2) 2 Esrabok (også kalt Esra-apokalypsen, 4 Esra) er en jødisk apokalypse som er blitt til mot slutten av det 1. årh e.Kr. Verket er bevart fordi det var svært populært i tidlig kristen tid.