Romanen åpner idet alle tre sønnene er kommet tilbake til farens hus. Den tjueåtteårige Dmitrij har tatt avskjed fra det militære. Tjuefireåringen Ivan har studert realfag ved universitetet, men har avbrutt studiene. Hans bror, tjueåringen Aljosja, har nettopp bestemt seg for å bli munk i et kloster i nærheten, hvor han får undervisning av sin åndelige far, Starets Zosima. Men når deres far plutselig blir funnet myrdet, blir brødrenes liv ugjenkallelig endret. Når oppklaringen av mordet begynner, er Dmitrij den hovedmistenkte – først og fremst fordi han er kommet hjem for å gjøre krav på sin morsarv, som faren vil nekte ham. Samtidig er far og sønn forelsket i samme kvinne, den unge og vakre Grusjenka, og konkurrerer om hennes gunst.
På et bestemt nivå er Brødrene Karamazov en kriminalroman, og etterforskningen ender med å anklage Dmitrij for fadermord. Ingen av brødrene tror han er skyldig. Tjeneren Smerdjakov tilstår til Ivan at han, og ikke Dmitrij, har begått forbrytelsen, men samtidig gjør han Ivan til sin medskyldige. Ved å hevde at Gud ikke finnes, og at alt er tillatt i en slik gudløs verden, har Ivan satt Smerdjakov i stand til å begå mordet. Ivan gripes av en voldsom skyldfølelse som trekker hele hans ateistiske livsanskuelse i tvil og ender i et nervesammenbrudd hvor han opplever seg selv i samtale med djevelen og må finne seg i at djevelen nådeløst driver gjøn med ham.
Visjonen forsvinner først når Aljosja kommer og forteller Ivan at Smerdjakov har hengt seg. Under rettssaken forsøker Ivan forgjeves å overbevise juryen om sin skyld. De fleste jurymedlemmene er overbevist om Dmitrijs uskyld, men bøndene i juryen finner ham skyldig. Dmitrij føres tilbake til fengslet og skal deporteres til Sibir. I samtale med Aljosja ser den uskyldige Dmitrij for seg tvangsarbeidet i de sibirske gruvene som en gjenoppstandelse.
Imens tar hans tidligere forlovede Katerina Ivan med seg hjem for å pleie ham og bringe ham ut av hans åndelige formørkelse. Samtidig legger hun en plan som vil gjøre det mulig for Dmitrij å flykte til Amerika sammen med Grusjenka. I denne virvelen av begivenheter dør Zosima, Aljosjas åndelige far. Under dødsvaken har Aljosja en visjon av den døde, som i forklaret skikkelse åpenbarer seg for ham og inviterer ham til himmelsk gjestebud i Kristi strålende nærvær. Han tumler ut, faller til jorden og reiser seg igjen som et nytt menneske. «Noen besøkte min sjel i det øyeblikket», pleide han senere å si. I mellomtiden har Aljosja blitt venner med noen skolegutter, og når en av dem, Iljusja, blir syk og dør, holder Aljosja en minnetale over ham for de andre guttene, tolv i alt, hvor han formaner dem til alltid å minnes den kjærligheten de føler for hverandre, og alltid bevare minnet om hverandre. De tolv responderer entusiastisk på talen, og med dette slutter romanen.
Avslutningsscenens tolv gutter omkring Aljosja er en nøkkel til romanens polyfone komposisjon. Omgitt av sine tolv læresvenner fremstår Aljosja her som en kristusfigur. Betydningen av dette blir klarere dersom vi knytter scenen sammen med romanens epigraf, hvor Dostojevskij siterer Jesu ord i Johannesevangeliet: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt».
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.