Idioten

Fjodor Dostojevskij
Av .
Lisens: Begrenset gjenbruk

Artikkelstart

Idioten er en av Fjodor Dostojevskijs mest kjente romaner. Den kom ut som føljetong i tidsskriftet Russkij vestnik (1868–1869) og handler om fyrst Mysjkin – en sykelig ung mann som har tilbrakt mange år på et sveitsisk sanatorium – og hans opplevelser og iakttakelser av menneskene som omgir ham i St. Petersburgs sosietet.

Faktaboks

Også kjent som

originaltittel Idiot (Идиот)

Sammendrag

Romanen åpner med at hovedpersonen, den 26-årige fyrst Mysjkin, ankommer St. Petersburg med tog fra Sveits. Han besøker sine fjerne slektninger, familien Jepantsjin, som har tre gifteklare døtre, og blir introdusert til andre av de sentrale karakterene, blant andre Nastasija Filippovna, en foreldreløs ung pike som ble forført av sin verge, Totskij, som nå prøver å få henne gift med Jepantsjins sekretær, Gavrila Ivolgin, og Parfjon Rogozjin, Nastasija Filippovnas beiler og Mysjkins rival, men etter hvert også venn og bror. Utover i romanen drives spenningsforholdet av stadig skiftende konstellasjoner mellom beilerne og objektene for deres begjær, Mysjkins konfrontasjoner med den revolusjonære Ippolit Terentjev og hans venner, og rekker av dramatiske opptrinn, samtaler, bekjennelser, mord og forsoningsforsøk.

Det absolutt gode mennesket

Mysjkin fremstår som naiv og grenseløst åpen, i dyp kontrast til de intriger, det karrierejag og moralske forfall som omgir ham. Fra Dostojevskijs notatbøker og brev vet vi at han ville skildre «det absolutt gode mennesket» og at han tenkte på Mysjkin både som en «sfinks» og som «Kristus». Den Mysjkin romanen endte opp med å fremstille er fjern fra begge deler, men helt klart en outsider. Til tross for sin naivitet er han svært empatisk og hans viktigste rolle som hovedperson er kanskje å lytte til alle de andre.

Som i alle Dostojevskijs store romaner er dialogen det helt sentrale i Idioten. Det er i dialogene – både reelle samtaler, men også indre, ofte dialogisk konstruerte monologer – at heltene uttrykker sine posisjoner, sin tvil, sine følelser og tanker. På handlingsnivået kan romanen fremstå som kaotisk eller til og med rotete konstruert, men i den komplekse strukturen kan man også se Dostojevskijs oppfatning av hva som utgjør «realismen» i litteraturen: virkeligheten skulle skildres i all sin kompleksitet, uforutsigbarhet og ubegripelighet. Selv den tilsynelatende «allvitende» forteller i Idioten innrømmer at han ikke alltid forstår fyrst Mysjkin. Det var nettopp som svar på samtidens kritikk av en manglende realisme i Idioten at Dostojevskij formulerte sitt særegne begrep om den «fantastiske realismen».

Oversettelser til norsk

  • Idioten. Oversatt av Martha Grundt. Oslo: Aschehoug, 1947
  • Idioten. Oversatt av Geir Kjetsaa. Oslo: Solum, 1990.

Filmatiseringer

Det finnes et tyvetall filmatiseringer av Idioten. Til de mest kjente hører:

  • 1946, fransk, regissør: Georges Lampin
  • 1951, japansk, regissør: Akira Kurosawa
  • 1958, russisk, regissør: Ivan Pyrjev
  • 1994, polsk, regissør: Andrzej Wajda (tittel Nastasja)
  • 2003, russisk TV-serie, regissør: Vladimir Bortko

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg