Ynglingen (1875) er den nest siste av Fjodor Dostojevskijs fem «store» romaner fra årene 1866 til 1880. Den er den minst leste av disse, men er i formen kanskje Dostojevskijs dristigste roman.
originaltittel Podrostok (Подросток), også oversatt som En ung manns historie
Ynglingen er den 20-årige Arkadij Makarovitsj Dolgorukijs førstepersonsskildring av noen turbulente måneder i sitt liv omkring et halvt år tidligere. Arkadij er den biologiske sønnen til godseieren Andrej Versilov, som forførte hans mor, tjenestepiken Sofija Andrejevna. Sofija er gift med den langt eldre pilgrimen Makar Dolgorukij, Arkadijs juridiske far.
Romanen åpner med at Arkadij vender tilbake til St. Petersburg og familien etter å ha tilbrakt barndommen og ungdommen på pensjonatskoler i Moskva. Han er besatt av sin «idé»: å bli rik og uavhengig, en ny Rothschild. I møtet med familien flyttes hans søkende bestrebelser etter hvert bort fra den abstrakte ideen og mot utviklingen av relasjoner til begge sine fedre, sin mor, sin søster Liza og halvsøster Anna og andre bifigurer i romanen. I et turbulent handlingsforløp som involverer intriger, selvmord, hemmelige brev, sjalusi og gambling, for å nevne det viktigste, er det særlig Arkadijs forhold til faren som utgjør det sentrale spenningselementet i romanen. Arkadij utfordrer sin far – han vil forstå forholdet til moren og gjøre opprør mot Versilovs verdier, og samtidig higer han etter farens anerkjennelse og kjærlighet. I tredje og siste del av romanen kommer Makar Dolgorukij tilbake fra lange vandringer, og i sine siste uker før han dør, gammel og syk, fremstår Arkadijs juridiske far som en åndelig veileder for guttens søkende sinn.
Ynglingen er den eneste av Dostojevskijs fem store romaner som har en førstepersonsforteller som hovedperson. Det er en variant av, men like mye en parodi over en Bildungsroman: 20-åringen skildrer alt hva han var ute for den gang han var kun 19, med en intensitet og lidenskap som hele tiden undergraver det retrospektive, forklarende og analyserende perspektiv. Så stiller unge Arkadijs selvbiografiske prosjekt også den iherdige forfatter foran en rekke sentrale problemer, der et av de mest iøynefallende nettopp er det å sette ord på, og få mening ut av, virkeligheten. Han proklamerer at han vil fortelle om «hovedsaken», om «det essensielle», om «hele sannheten», men strever nærmest demonstrativt med å sette ord på tingene, på sine ideer, sine relasjoner til andre mennesker, på seg selv. Selve det språklige uttrykket blir slik til et hovedtema i romanen.
Mer enn «de store spørsmålene» som karakteriserer Dostojevskijs sene romankunst for øvrig, handler Ynglingen om å uttrykke dem, om språkets grunnforutsetninger, og Arkadijs fortelling beveger seg hele tiden på grensen til det uutsigelige. Det fører også til at han eksperimenterer med andre måter å kommunisere og fortelle på enn de verbale – i flere viktige episoder i romanen ligger fokuset på blikk, berøring, det visuelle, eller på selve ordløsheten.
Samtidig som den unge mannen går svært opp i sin forfatteroppgave og egen utvikling og påstår at det er en «uendelig stor forskjell» mellom den Arkadij han skildrer og ham selv nå et halvt år senere, bidrar hans språklige klumsethet og den i virkeligheten korte avstanden mellom skrivende og beskrevet subjekt til en ironisk undertone i romanen, der ikke minst humor spiller en viktig rolle.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.