Attis

Kulten av Kybele og Attis ble lenge ansett som «uromersk», ikke minst fordi kastering var forbudt og uklare kjønnsroller ikke vel ansett. Siden Attis var kastrert, fantes det også forestillinger om at han var blitt en slags kvinne. Den romerske forfatteren Catull (1. århundre fvt.) forteller om kastreringen og bruker hankjønnsform i diktets første del og betegnelsen «den uekte kvinnen» og pronomenet hun etter handlingen.

Men det romerske synet på kjønnsroller endret seg, og fra keiser Claudius’ tid (regjerte 41–54 evt.) ble det innført en større vårfest til ære for Kybele (Magna Mater) og Attis. Festen skal ha begynt den 15. mars og ha vart i to uker. Den skal ha omfattet flere ulike ritualer og ha begynt med en feiring av Attis' fødsel. Det finnes ingen nøyaktig beskrivelse av de ulike bestanddelene, men forskere har forsøkt å rekonstruere festens forløp og kommet frem til en omtrentlig beskrivelse.

Ifølge én gammel myte var Attis sønn av demonen Agdistis, som oppsto da Zevs lot sin sæd falle ned på jorden ved fjellet Agdistis i Frygia. Agdistis skal ha hatt både mannlige og kvinnelige kjønnsdeler. De olympiske gudene ble redde for dette tvekjønnete vesenets makt og kastererte Agdistis. De avkuttete delene ble kastet på bakken, der de slo rot og ble til et mandel- eller eller granatepletre, som så igjen ga frukt. Denne frukten gjorde på mystisk vis den jomfruelige elvenymfen Nana gravid, og hun fødte senere halvguden Attis. Etter fødselen ble barnet satt ut (forlatt), men den lille ble funnet mellom sivrørene av en geit som ga ham geitemelk å drikke. Som ung mann var Attis blitt så vakker at Agdistis, som etter kastreringen var blitt til kvinnen (gudinnen) Kybele, ble forelsket i ham.

Ifølge én fortelling ble Attis Kybeles elsker. Men ifølge en annen tradisjon lovet han Kybele å leve i evig kyskhet, men brøt sitt løfte og ville gifte seg med en elvenymfe, eller (i andre versjoner) med datteren til Frygias konge, Midas. Rasende sjalusi drev da Kybele til å sørge for at Attis ble så gal at han kastrerte seg selv under et pinjetre, og døde. Da skal Kybele ha angret, og hun ba derfor Zevs om at Attis’ legeme aldri ville gå i oppløsning og at han kunne vende tilbake når naturen våkner om våren. I denne versjonen blir Attis en av de mange guder i Midtøsten og Hellas som døde og gjenoppsto (Dumuzi/Tammuz, Persefone, Osisis, Orfeus, Adonis). Andre, som den romerske dikteren Ovid (43 fvt.–17 evt.), sier at han gjenoppsto som et pinjetre.

Andre tradisjoner forteller at Attis var sønn av en konge, eller et barn som ble satt ut som nyfødt (som Sargon av Akkad og Moses). Den greske forfatteren Pausanias (1. århundre evt.) beretter også om enda en annen versjon, som gikk ut på at da hans kult spredte seg vestover til Lydia, ble Zevs så sjalu på det tette forholdet mellom Attis og Kybele at han sendte et villsvin som både ødela landet og drepte Attis. Denne fortellingen har mye til felles med myten om Adonis, som også ble drept av et villsvin, sendt av gudene.

Attis bærer allerede fra tidlig tid den såkalte frygiske luen, som vi kjenner fra senere bilder av både Attis, fra Kybeles prester og også fra bilder av den romerske Mithras. Det var en spiss topplue-liknende lue eller hatt.

Statuer og bilder av Attis er funnet fra hele det området som engang var en del av Romerriket. Bildene omfatter både fremstillinger av en stående vakker, ofte feminin ung mann, en dansende ung mann, samt en liggende skikkelse som tydelig skal forestille Attis i forbindelse med kastreringen. Også senere kunstnere har laget bilder av Attis under denne handlingen.

• Frygia
• Den greske antikken
• romersk religion
• Kybele

• Beard, Mary: S.P.Q.R. Det gamle Romas historie, Cappelen Damm, Oslo 2019.
• Gilhus, Ingvild S. & Thomassen, Einar: Oldtidens religioner. Pax Forlag, Oslo 2010.
• Roller, Lynn E.: In Search of God the Mother. The Cult of the Anatolian Cybele. Berkeley, California: Unviersity of California Press 1999.
• Undheim, Sissel (red.): Romersk religion. I serien Verdens hellige tekster. Bokklubben 2010.

• Kybele
• Frygia
• Gresk mytologi
• hellenismen – religion
• Ovid
• Pausanias