brytning - språk

Brytning er en endring i en eller flere vokaler eller andre lyder i et ord.

Brytning i nordisk

I nordisk språkhistorie er brytning en lydovergang som førte til at det oppstod et karakteristisk skille mellom de nordiske språkene og de andre germanske språkene.

Brytninga skjedde ved at a eller u i en trykklett stavelse virket på en kort e i den foregående trykksterke stavelsen. Ved a-brytning ble e til ja, for eksempel ble det urnordiske *hertan til hjarta i norrønt språk (på tysk: Herz). Ved u-brytning ble e til jo, jǫ, for eksempel ble urnordisk *erþu til jǫrð i norrønt (tysk: Erde).

Brytninga skjedde i slutten av den urnordiske perioden. Men brytning ble ikke gjennomført i hele det nordiske språkområdet. Dermed skapte brytninga også dialektskiller i Norden i urnordisk tid.

Det finnes flere brutte former i østnordisk (dansk og svensk) enn i vestnordisk. Det heter for eksempel i dansk stjæle, svensk stjäla, og bokmål stjele, mens norrønt og nynorsk har stele, og islandsk har stela.

Brytning i tysk

Etter tysk lingvistisk språkbruk betegner brytning delvis andre vokalforandringer, for eksempel ich spreche («jeg snakker»), men du sprichst («du snakker»).

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg