Luftmasse, større del av lufthavet, som gjennom kontakt med et ensartet underlag selv er blitt noenlunde ensartet, spesielt når det gjelder temperatur, fuktighet og elementenes vertikale fordeling.

En geografisk luftmasseklassifikasjon omfatter gjerne 4 typer:

  1. Arktisk eller antarktisk luftmasse med kildeområde over is- og snøkalottene omkring polene.
  2. Polarluft, fra kalde områder på høye bredder.
  3. Tropeluft, som får sitt preg over subtropiske områder.
  4. Ekvatorialluft, som er varm og fuktig og dominerer beltet omkring ekvator.
Det foretas en videreinndeling i kontinentale og maritime luftmasser alt etter som luften har fått sitt preg over land eller hav. Dette siste har særlig betydning for fuktigheten og støvinnholdet. Det regnes ofte bare med to av de omtalte fire luftmassetyper, polarluft og tropeluft, idet man som regel finner gradvis overgang fra arktisk luft til polarluft og fra ekvatorialluft til tropeluft.

Når en luftmasse strømmer vekk fra kildeområdet, undergår den geografisk bestemte endringer som resulterer i ulike værfenomener. Det snakkes om luftmassevær i motsetning til frontvær, som er knyttet til de smale overgangssonene mellom forskjellige luftmasser. Strømning over kaldere underlag resulterer i avkjøling nedenfra så luften blir stabil, ofte med utbredt tåke eller tåkeskyer i lav høyde. Kald luft over varmere underlag blir ustabil og gir bygevær, særlig hvis den strømmer over hav.

Begrepet luftmasse ble innført i praktisk værtjeneste, satt i system og utnyttet i værvarslingsøyemed av Bergensskolen. Den klassiske luftmasseklassifikasjon og dens systematiske utnyttelse på værkartene er kommet mer i bakgrunnen etter som moderne observasjonsteknikk muliggjør systematiske målinger fra alle nivåer.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.