Skjegg, hårvekst på hake, kinn og overleppe, mens bart betegner skjegg bare på overleppen. Skjeggmoten har skiftet med drakt og frisyre. Assyrerne og egypterne brukte løsskjegg og parykker til seremonidrakter, hellenerne (etter perserkrigene) og romerne i tidlig keisertid brukte kort hår og glattbarbert ansikt, men bildende kunst viser eksempler på helskjegg også hos disse. Tacitus nevner germanerstammer med langt hår og skjegg, og på romerske monumenter fra keisertiden vises langhårede, skjeggete germanere. I den norrøne kulturkrets var det til ære for mannen å ha et kraftig skjegg.

I middelalderen var moten stort sett skjeggløs i Italia og Frankrike, mens så vel skjegg som glattbarbering forekom i Nord-Europa. På begynnelsen av 1500-tallet kom rett avskåret helskjegg på moten, og ca. 1550 ble hakeskjegget stusset i spiss (fippskjegg) etter spansk mote, og løsskjegg ble alminnelig. Skulderlangt, krøllet hår, fippskjegg og barter preget tiden 1600–50, mens både skjegg og barter var ute av bildet gjennom mesteparten av 1700-tallet. Ca. 1800 bruktes forholdsvis kort hår og kinnskjegg, men utover 1800-tallet ble hår og skjegg stadig lengre. Ca. 1850 var håret langt og glattfrisert, gjerne sammen med kort helskjegg og barter. Siste halvdel av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet var preget av kort eller langt helskjegg. Senere ble håret igjen kortklipt og haken glattraket. I nyere tid er skjeggløs mote og kort hår fremdeles dominerende, men forskjellige varianter av skjegg og barter er også vanlig. Se frisyre.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.