sangsvane

Fjærdrakten er ensfarget hvit hos de voksne. Kjønnene er like, men hannen er noe større og tyngre enn hunnen. Ungfuglenes fjærdrakt er gråbrun, vanligvis fram til høsten i andre leveår. Nebbet er gult med svart spiss. Dette sees på relativt lang avstand og skiller den fra den større og tyngre knoppsvanen som har rødoransje nebb med en stor svart knøl.

Svømmende sangsvaner holder som regel halsen rett mens knoppsvanen vanligvis har halsen bøyd i S-form. Med en vekt på 8–10 kilo er det bare knoppsvane av norske hekkefugler som er tyngre. Når svaner som ligger på vannet skal fly må de løpe på vannoverflata samtidig som de slår med vingene.

Sangsvanen er som regel ivrig lydytrende både i flukt og på bakken. Lyden er kraftig og sammenlignes gjerne med trompetstøt.

Svanearten hekker fra Island gjennom Nord-Europa og Sibir til Stillehavet. Den globale hekkebestanden er beregnet til 180 000 individer. Av disse hekker om lag ti prosent i Europa og cirka én prosent i Norge. Fram til omkring 1990 var den norske hekkebestanden i all hovedsak lokalisert til Nordland, Troms og Finnmark. I tillegg hekket enkelte par i nordlige deler av Trøndelag og i Sogn og Fjordane. Selv om hovedtyngden av den norske hekkebestanden fortsatt finnes i de to nordligste fylkene finnes den nå også som hekkefugl på Sør-Vestlandet, langs Skagerrakkysten og på Østlandet.

I likhet med i Sverige og i Finland har også den norske hekkebestanden økt i løpet av de siste par tiårene. Norsk Ornitologisk Forening har estimert dagens hekkebestand til mellom 350 og 600 par.

Sangsvanen ernærer seg først og fremst på vannplanter som ålegras, tjønnaks og elvesnelle, men også i noe grad på virvelløse dyr i ferskvann. Fuglenes lange hals muliggjør næringssøk på vannplanter som er utilgjengelig for andre arter. I vinterhalvåret søker de også ofte næring sammen med gjess på innmark, oftest stubbåker.

Sangsvanene holder monogamt sammen i etablerte par så lenge begge fuglene lever. De etablerer sine hekketerritorier og beskytter dette strengt både mot artsfrender og også ovenfor andre arter.

Reiret plasseres som regel i nærheten av vann ofte på en liten holme. Det kan også ligge på en større myr med omkringliggende vannspeil. Det samme reiret blir vanligvis benyttet år etter år av de samme fuglene. Reiret blir påbygd i forkant av hver hekkesesong og blir derfor etter hvert store byggverk. Reirmaterialer er mose, vannplanter og jord. Reirskåla fôres med strå og dun.

Sangsvaner legger vanligvis 4–6 skittenhvite egg som ruges av hunnen i cirka 35 dager. Hannen holder vakt under hele rugeperioden. Ungene forlater reiret så snart dundrakten er tørket og oppholder seg på eller i nærheten av vann fram til de er flygedyktige når de er om lag to måneder gamle.

Overvintrende sangsvaner i Norge kommer hovedsakelig fra Nord-Skandinavia og Kolahalvøya. De foretrekker grunne og næringsrike innsjøer. Mindre grupper kan også finnes i åpne elvestrekninger. I de nordligste overvintringsområdene finnes sangsvanene på brakkvannslokaliteter og i saltvann. På høsten kommer flere tusen sangsvaner fra Nord-Skandinavia og Kolahalvøya for å overvintre i Norge. Antallet varierer mellom år, avhengig av vintertemperaturene. De største ansamlingene finnes på Østlandet, langs Skagerrakkysten og nordover til Trøndelag. På Østlandet overvintrer de også i innlandet langs de store vassdragene. I tillegg overvintrer også en del sangsvaner i Vesterålen, Nordland og Troms.

Om vinteren er sangsvanene ofte tillitsfulle og lite sky, mens de i hekkesesongen er kjent som svært sky fugler. Det er fornuftig å holde god avstand til hekkestedene da sangsvaner ofte kan avbryte hekkingen dersom de blir forstyrret.

• svaner
• andefamilien
• fugler i Norge
• fugler

• BirdID: Faktaside om sangsvane