Rettskildefaktorer er de stedene hvor dommere og andre rettsanvendere henter argumenter for å tolke lov og uskreven rett på riktig måte. Eksempler på rettskildefaktorer er lovtekster, lovforarbeider og dommer.
rettskilde
Noen ganger brukes rettskildefaktor også om hva slags argumenter det går an å bruke for å få avgjort hva lov og uskreven rett går ut på – som likhetsargumenter, rettferdsargumenter generelt eller formålsargumenter.
Tidligere var det vanlig å bruke betegnelsen rettskilder, ikke rettskildefaktorer, og det er fremdeles mange som gjør det. Andre foretrekker betegnelsen rettskildefaktorer for å unngå å skape inntrykk av at retten bare kan øses opp fra kilder. Lovtolking er mer komplisert og en mer kreativ prosess enn det, ettersom rettskildereglene etterlater et visst rom for hvordan rettskildefaktorene skal forstås og brukes. Samtidig er det begrensninger i denne friheten; hvis lovteksten er klar, skal det mye til før lovteksten kan fravikes med begrunnelse i hva som er formålstjenlig eller rimelig eller ut fra andre rettskildefaktorer.
Rettskildereglene, som også kalles rettskildeprinsipper, bestemmer både stedene og argumenttypene som kan eller skal brukes for å resonnere seg frem til hvilket innhold en rettsregel har.
Rettskildereglene gjelder uansett rettsområde. De er felles og bestemmer i hovedsak hvordan for eksempel straffestemmelser skal forstås, hva innholdet i forvaltningslover er, hvordan kontraktslover skal tolkes, og hvordan arvelovens innhold skal bestemmes. Sånn sett kan vi si at rettskildelæren ligger i etasjen 'over' eller 'bak' de enkelte reglene i strafferett, forvaltningsrett, kontraktsrett, arverett og i alle andre juridiske fag.
I gammel juridisk teori regnet man med bare to rettskilder, lov og sedvane. Etter hvert ble dette nyansert, særlig med Torstein Eckhoffs bok Rettskildelære (1971). I dag er det vanlig å skille mellom lovtekst, lovforarbeider og lovformål, og å operere med ulike typer rettssedvaner, som myndighetspraksis og privates praksis.
De viktigste rettskildefaktorene er:
Listen er ikke uttømmende. Blant annet kan lovens etterarbeider telle. Betegnelsen 'myndighetspraksis' favner litt forskjellig praksis, alt fra statspraksis, som er de øverste statsorganenes praksis, til forvaltningspraksis og rettspraksis fra både Høyesterett, lagmannsrettene og tingrettene.
Etter hvert har internasjonale rettskildefaktorer fått stor betydning. En rekke nyere norske lover er implementeringer av rettsakter fra EU-retten, særlig forordninger og direktiver. Disse skal tolkes i lys av tilsvarende EU-lovgivning, noe som fremgår blant annet av EØS-avtalen artikkel 6. Det følger av EØS-loven at bestemmelser i lov som tjener til å oppfylle Norges forpliktelser etter avtalen, i tilfelle motstrid skal gå foran andre bestemmelser som regulerer samme forhold.
Norske domstoler har også plikt til å tolke norske lover i lys av de viktigste menneskerettighetskonvensjonene. Dette fremgår av menneskerettsloven som bestemmer at Den europeiske menneskerettskonvensjonen og de viktigste FN-konvensjonene om menneskerettigheter gjelder som norsk lov, og at disse ved motstrid skal gå foran annen norsk lovgivning.
De siste tiårene har internasjonale rettskildefaktorer fått stadig større betydning i Norge. Det gjelder først og fremst på rettområdene EØS-rett og menneskerettigheter.
I juridisk teori opereres det med tre måter å bruke rettskildefaktorene på.
I de aller fleste tilfellene trekker slutningene fra rettskildefaktorene i samme retning. Hvis slutningene synes å kollidere, blir rettsanvenderens primære oppgave å forsøke å avstemme slutningene slik at tilsynelatende motstrid faller bor. Det kalles 'harmonisering' (av rettskildefaktorene eller mer presist harmonisering av rettskildeslutningene). Hvis det ikke er mulig å harmonisere, må rettsanvenderen foreta en avveining blant rettskildeslutningene; noen teller mer enn andre. Avveiningen foretas etter vektreglene i rettskildelæren.
Gjennomgående teller de fire første faktorene på listen ovenfor (lovtekst, høyesterettspraksis, lovens formål og lovforarbeider) mer enn de siste. Samtidig står reelle hensyn i en særstilling; reelle hensyn virker inn på lovforståelsen også når rettsanvender ikke gjør det bevisst. Dommere og andre rettsdanvendere er mennesker, ikke roboter; reelle hensyn er hva rettsanvenderen oppfatter som rimelig forståelse av loven, supplert med hva rettsanvenderen oppfatter som rimelig oppfatning blant jurister flest, til dels også hva rimelighetsforståelsen av loven måtte være i yrkesliv, i fagfellesskap og i samfunnet for øvrig.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.