Statspraksis er i rettskildelæren den praksisen som de øverste statsorganene, nemlig regjeringen og Stortinget, utøver i konstitusjonelle spørsmål, det vil si i grunnlovsspørsmål.
statspraksis
Rettskildemessig betydning
Statspraksis er relevant for forståelsen av Grunnloven. Tidligere spilte statspraksis en større rolle enn den gjør i dag. Dels fordi mange bestemmelser i Grunnloven har vært vage og uklare, dels fordi Grunnloven tidligere hadde mange hull, spesielt når det gjelder menneskerettighetene. Statsmaktene hadde på disse grunnlovsfeltene en viktig rolle.
Forholdet mellom statspraksis og konstitusjonelle rettssedvaner
Ble statspraksis tilstrekkelig langvarig og konsekvent, gikk statspraksis over fra å være rettskildeargument til å bli en selvstendig konstiusjonell rettsregel, nemlig konstitusjonell rettssedvane eller konstitusjonell sedvanerett.
Etter grunnlovsrevisjonen i 2014 er Grunnloven blitt fyldigere og på noen punkter også klarere. Det har redusert betydningen til statspraksis. Fortsatt kan imidlertid praksis fra statsmaktene regjering og Storting være relevante for forståelsen av grunnlovsinnholdet, etter omstendigheten også tungtveiende.
Les mer i Store norske leksikon
Litteratur
- Fliflet, Arne (2020) Statsrett i et nøtteskall
- Mestad, Ola (2019) Rettens kilder og anvendelse, i Alf Petter Høgberg og Jørn Øyrehagen Sunde (red.): Juridisk metode og tenkemåte.
- Boe, Erik Magnus (2010) Innføring i Juss. Juridisk tenkning og rettskildelære, tredje utgave. Universitetsforlaget.
- Boe, Erik Magnus (2020) Grunnleggende juridisk metode, fjerde utgave, Universitetsforlaget
- Mæhle, Synne Sæther og Aarli, Ragna (2022 Fra lov til rett, tredje utgave, Gyldendal
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.