slutningsregler

Slutningsreglene, eller slutningsprinsippene, er i utgangspunktet enkle å forstå: En lovtekst skal forstås i samsvar med alminnelig lesemåte. Ordene og setningsbygningene i lovteksten, i lovforarbeidene, i dommen og så videre skal oppfattes slik som man vil oppfatte ordene og setningsbygningene i ethvert dagligdags uttrykk.

Dette er imidlertid bare hovedregelen. Det finnes unntak. De viktigste blant dem er:

1. Lovtekster inneholder iblant særskilte juridisk faguttrykk, som anke, legatar, dødsbo og flere til. Slike faguttrykk skal forstås i den juridiske betydningen som lovverket og den juridiske fagforståelsen som lovverket tildeler dem.
2. Enkelte lover bruker ord fra dagligtalen i en spesiell juridisk betydening. For eksempel betyr ikke 'vedtak' i forvaltningsloven § 2 bokstav a enhver avgjørelse eller beslutning. Det er helt særskilte avgjørelser og beslutninger som karakteriseres som 'vedtak' i forvaltningslovens forstand.
3. Noen ganger benytter lovene våre gammeldagse ord og vendinger eller ord som opprinnelig hadde en annen betydning enn de har nå. Da skal ordene forstås i den betydningen som de opprinnelig hadde. Når det for eksempel står i Grunnloven § 100 at 'Ytringsfrihet bør finne sted', betyr 'bør' ikke det at myndighetene bør unngå sensur. Det er ikke noe råd eller noen henstilling som Grunnloven gir, den forbyr sensur. ''Bør' betyr 'skal'! Det var slik grunnlovsbestemmelsen om ytringsfrihet ble forstått i Grunnloven fra 1814, enda det modale hjelpeverbet 'bør' ble benyttet istedenfor det modale hjelpeverbet 'skal'.

• rettsvitenskap
• juridisk teori
• rettsteori

• Boe, Erik M. (2010). Innføring i juss, 3. utgave
• Boe, Erik M. (2020). Grunnleggende juridisk metode, 4. utgave
• Mæhle, Synne Sæther og Ragna Aarli (2022). Fra lov til rett