reelle hensyn

Termen reelle hensyn kan virke fremmed for andre enn jurister. Det har derfor blitt foreslått å bruke uttrykket «rettsanvendervurderinger» i stedet. Med en slik språkbruk kommer rettsanvenderens plass mer tydelig frem, men samtidig kan denne betegnelsen misforstås og forveksles med rent personlige forestillinger om hva som er rimelig. Det har aldri vært meningen med reelle hensyn. Lovtolking og rettsanvendelse er intet rendyrket subjektivt fenomen.

Mens rettskildefaktorer som blant annet lovtekst, lovforarbeider og domspraksis først og fremst er stedene hvor rettsanvenderen henter sine argumenter fra, er ikke reelle hensyn det. Reelle hensyn er like mye en indre faktor. Reelle hensyn er også summen av hva rettsanvenderen finner rimelig, hva som anses gangbart i det juridiske miljøet og til tider også hva yrkesgrupper eller folk flest oppfatter som rimelig og naturlig regelforståelse. Enda rettskildefaktoren på denne måten har visse objektive drag, er faktoren like fullt mer subjektivt orientert enn hva de andre rettskildefaktorene er. Reelle hensyn blir intersubjektiv, all den stund faktoren blir til i samspill mellom rettsanvenderen og meningsgrupper utenfor rettsanvenderen.

Reelle hensyn er gjerne verdier og argumentasjonsmåter som har bestått sin prøve over tid. Et slags verdifellesskap i samfunnet, som demokrati, likhet, rettssikkerhet og andre fundamentale hensyn innenfor rammen av den bestående rettsordenen. Det nytter ikke å argumentere med synsing eller med politiske preferanser som går på tvers av dagens rettsorden.

Normalt er reelle hensyn kun én blant mange faktorer når en lovtekst skal fortolkes. Den er heller ikke blant de mest tungtveiende rettskildefaktorene (se relevansreglene og vektreglene i rettskildelæren).

I tillegg virker reelle hensyn indirekte inn på de andre rettskildefaktorene. Med reelle hensyn i bakhodet spør retttsanvenderen seg: Skal virkelig lovteksten forstås på en så urimelig måte? Var poenget i høyesterettsdommen å gi liv til en så urimelig rettstilstand? Kan jeg kanskje ha misforstått og tolket feil ved første øyekast? I så fall kan fornyet gjennomgang vise at regelforståelsen og resultatet i en konkret sak blir mindre urimelig enn hva rettsanvenderen først antok. På den måten er reelle hensyn med på å gi stoff til, og å gi liv til, hva hver av de andre rettskildefaktone går ut på.

Helt unntaksvis kan en rettstilstand bli så urimelig at reelle hensyn «slår ut» slutningene fra de andre rettskildefaktorene. Kanskje har tiden løpt fra det som en gang var lov og rett, men som nå er blitt skikkelig urimelig. I så fall kan det hende at domstolene med Høyesterett i spissen skaper ny rett, det vi kaller domstolenes rettsskapende virksomhet. I noen slike unntakstilfeller vil dommere velge ord og formuleringer som er egnet til å skjule nyskapningen; retten sier for eksempel at det 'ikke kan ha vært lovgiverens mening' at regelen skal forstås så urimelig som en fikk inntrykk av ved første øyekast. Noen ganger stemmer det at lovgiveren ikke tenkte på så særegne tilfeller som i den konkrete saken, andre ganger er henvisning til en tenkt, mer eller mindre hypotetisk lovgivervilje mest rasjonalisering for å la være å tydeliggjøre de reelle hensynene som ligger bak rettsforståelsen og rettsanvenelsen. Tolkingsmåten kalles i rettsvitenskapen å gjøre bruk av fasadebegrunnelser.

Tidligere valgte domstolene i større grad enn nå for tiden å kamuflere bruken av reelle hensyn. I dag er det for lengst akseptert å legge vekt på hensynet til å oppnå et godt resultat og en god rettsforståelse.

Reelle hensyn kan være:

• Virkningsbaserte

I så fall handler de om hvilke følger som rettsforseåelsen og regelanvendelsen vil føre til etter rettsanvenderens syn.

Andre reelle hensyn er:

• Innholdsbaserte

Disse handler om hvilket tolkingsalternativ som gir regelen det beste materielle innhold. En typisk form for reelle hensyn er å etterspørre hvor langt formålene som regelen tar sikte på å realisere, oppnås, hvor langt uønskede virkninger unngås, og om rettsanvendelsen blir rimelig balansert ut fra styrkeforholdet mellom partene.

En tredje form for reelle hensyn er:

• Rettstekniske vurderinger

Den handler om hvor langt firkantet, generell rettsforståelse er å foretrekke fremfor konkret rimelighet, for å unngå at tolkingen skal skli ut. Hvordan bør regelen forstås for at den skal være praktikabel og ikke virke unødig prosesskapende? Hvilket tolkingsalternativ vil gi regelen et innhold som er best tilpasset regelsettet som den er en del av eller rettsordenen generelt?

• rettskildefaktor
• rettskildelære

• Ola Mestad,
• Erik Magnus Boe, «Innføring i juss, 2010»
• Erik Magnus Boe, «Grunnleggende juridisk metode, 2020»
• Synne Sæther Mæhle og Ragna Aarli, «Fra Lov til rett, 2022»