rettsregel

Formålet med å ha rettsregler er å ha et redskap som regulerer ulike samfunnsformål, samt at samfunnets normer blir forutberegnelige for borgerne å forholde seg til.

Med forutberegnelighet menes det at man med rettsregler skal sikre at like tilfeller behandles likt, at loven er lik for alle og at ingen kan dømmes uten etter lov (legalitetsprinsippet). Rettsregler kan dessuten også binde statsmakten og forhindre at myndighetene begår overgrep mot borgerne.

I Norge har vi rettsregler for å regulere:

1. Forholdet mellom enkeltpersoner (både fysiske og juridiske personer), for eksempel regler om arv.
2. Forholdet mellom ulike offentlige myndigheter, for eksempel mellom regjeringen og Stortinget.
3. Forholdet mellom (fysiske og juridiske) enkeltpersoner og myndighetene, for eksempel regler om skatt.

Det fins også internasjonale rettsregler som regulerer forholdet mellom stater og/eller internasjonale organisasjoner, for eksempel forholdet mellom Norge og NATO.

Rettsreglene skiller seg fra moralske og sosiale normer. Forskjellen er at mens en domstol kan avgjøre saker med grunnlag i rettsregler, kan den ikke avgjøre saker som grunner seg på moralske eller sosiale normer. Dette under forutsetning av at moralnormen eller den sosiale normen ikke er gjort til en rettsregel.

En rettsregel kan over tid endres. Det kan skje ved lovendring, men det kan også skje ved domstolenes, særlig Høyesteretts, virksomhet. Høyesterett kan noen ganger endre rettsregelen fordi de endrer rettsoppfatning. Høyesterett kan også skape helt nye rettsregler. Se rettsskapende virksomhet.

En rettsregel kan være skreven eller uskreven. Den uskrevne retten blir normalt til ved at domstolene må avgjøre konkrete rettstvister. Når det ikke fins skreven rett som kan anvendes i en konkret sak, vil domspraksis særlig fra Høyesterett skape retten eller rettsregelen slik at saken kan gis en rettslig løsning. Opp gjennom årene er flere og flere regler blitt skriftlige, men det kommer også nye samfunnsområder som trenger regulering. EDB var for eksempel et område der det for 50 år siden knapt fantes rettsregler.

Historisk har det eksistert ulike teorier om hva som må til for at noe skal være en rettsregel. Typisk er positivisme og naturrett, og i nyere tid rettsrealismen. Positivismen forfekter at kun positive omstendigheter kan påvirke og skape rettsregler, mens naturretten mente at rettsreglene er allmenngyldige og finnes iboende i mennesket eller er gitt fra Gud. Rettsrealismen, som er rådende i vår tid, sier at gjeldende rett er det samme som de rettsreglene domstolene faktisk anvender eller bør anvende.

Rettsregler kan deles inn i kompetanseregler, pliktregler og kvalifikasjonsregler.

Noen ganger er det enkelt å finne og forstå en rettsregel. Det kan være at man finner den i en lov og at formuleringen er så klar at det ikke er noen form for usikkerhet om hva som menes, og heller ingen usikkerhet om den gjelder i et konkrete tilfelle. I praksis er det imidlertid slik at det ofte oppstår tolkningsspørsmål, som hva som menes med et bestemt ord eller formulering, og/eller at det kan være tvil om den også kan gjelde i et spesielt tilfelle.

For å finne rettsregelen, eller meningsinnholdet i rettsregelen, er det utviklet en felles fremgangsmåte som jurister bruker når de skal finne fram til en rettsregel.

Den juridiske metode (rettskildelære) består i å avveie relevante rettskildefaktorer (lov, forarbeider, rettspraksis med videre) mot hverandre når et rettsspørsmål skal avgjøres. Rettsregelen er resultatet av denne tolkningsprosessen. Ofte må man gjøre bruk av flere rettskildefaktorer for å komme frem til rettsregelen.

• rettsvitenskap
• rettskildelære (juridisk metode)
• lov
• lovtekst

• Jan Fridthjof Bernt og Synne Sæther Mæhle, «Rett, samfunn og demokrati», 5. opplag 2014 – ISBN 978-82-05-31041-4
• Torstein Eckhoff, «Rettskildelære», 5. utgave 2001 – ISBN 82-518-3988-2