Radioaktivt vann er vann som inneholder radionuklider, det vil si atomer som sender ut radioaktiv stråling. Konsentrasjonen måles i becquerel per liter (Bq/L).
Overflatevann kan inneholde både naturlig forekommende radionuklider og radionuklider som skyldes radioaktivt nedfall. Grunnvann kan også inneholde naturlige radionuklider, men vil i stor grad være beskyttet mot radioaktivt nedfall.
De viktigste naturlig forekommende radionuklidene i vann omfatter:
Menneskeskapte radionuklider i norsk natur kommer hovedsakelig fra:
De viktigste dosegivende radionuklidene er cesium-isotoper, strontium og yttrium-isotopen 90Y, samt svært små mengder ulike plutonium-isotoper (239Pu, 240Pu). Kort tid etter et nedfall fra atomulykker kan også jod-isotoper bidra til doser.
Norge har tiltaksgrenser for radionuklider i drikkevann. Det er grenseverdier for radon og tritium, og en samlet grenseverdi for øvrige radionuklider.
For vannverk er grenseverdien for radon i vann 100 Bq/L. Radon i grunnvann som benyttes til drikkevann finnes i områder med uranholdige bergarter som alunskifer, svartskifer eller granitter.
| Parameter | Enhet | Grenseverdi | Merknad |
|---|---|---|---|
| Radon | Bequerel/l (Bq/l) | 100 | |
| Total indikativ dose | millisievert/år (mSv/år) | 0,10 | Omfatter ikke tritium, kalium-40, radon og radons datterprodukter |
| Tritium | bequerel/l (Bq/l) | 100 |
WHO har satt tiltaksgrense for uran (30 µg/L) og radon (500 Bq/L) i drikkevann. EU har også satt tiltaksgrenser for radionuklider i drikkevann hvis en atomhendelse skulle inntre:
Øvrige radionuklider med halveringstid ti dager eller mer (inkludert 137Cs, unntatt 14C og 40K): 1000 Bq/L
IAEAs grenseverdier vil også være relevant for Norge ved en atomhendelse. Drikkevann fra cisterner er spesielt utsatt ved nedfall av radioaktive stoffer, noe som var aktuelt etter Tsjernobyl-ulykken.
I norske vassdrag finnes det små konsentrasjoner av radioaktivt cesium og strontium, og spor av plutonium. Dette skyldes nedfall fra atomprøvesprengninger i 1950- og 1960-årene, samt nedfall fra Tsjernobyl-ulykken i 1986. Prøvesprengningene medførte mer nedfall på Vestlandet enn på Østlandet, mens nedfall fra Tsjernobyl-ulykken bidro til mest nedfall i Valdres, Nord-Trøndelag og sørlige deler av Nordland. Det er så langt ikke registrert negative helseeffekter på grunn av stråling fra noen av disse typene nedfall.
Direkte nedfall på elver og innsjøer ble raskt fortynnet og transportert videre, så den direkte forurensningen ble kortvarig. I vinterhalvåret var vassdragene beskyttet mot direkte nedfall av is og snø, men issmelting på våren bidro til videretransport av radionuklidene. I belastede nedbørfelt ble radionuklider i noen grad transportert med avrenning til elver og innsjøer. Dette bidro til mer langvarig forurensning av både elver og innsjøer. Konsentrasjonen av radionuklider i vassdrag avtok imidlertid, både på grunn av fortynning og fordi radionuklider som cesium-isotoper også ble avsatt i sedimenter.
Det er ikke så mye informasjon om radionuklider i nedfall fra atmosfæriske prøvesprengninger og transport i norske vassdrag. Derimot finnes det langtidsstudier av Tsjernobyl-nedfallet i Valdres, hvor 137Cs-nivået i vann og ørret fra Øvre Heimdalsvann ble målt over tid. Resultatene viste betydelig overføring av 137Cs til både krepsdyr, insektlarver og ørret.
Innenfor 30 kilometer-sonen rundt Tsjernobyl-anlegget ligger innsjøen Glubokoye, som antas å være en av de mest forurensede innsjøene etter nedfallet fra reaktoren. Innsjøen er uten utløp, og radionuklider i direkte nedfall og i avrenning fra omgivelsene er lagret i den. Studier har vist svært høye nivåer av radioaktive isotoper både i vann, sedimenter og i plante- og dyreliv, inkludert fisk.
Tidsstudier har vist at nivåene har avtatt over tid. Nyere detaljerte studier har ikke kunnet påvise at stråling fra radionuklider i innsjøen har hatt negative effekter på det akvatiske økosystemet.
Mayak PA-anlegget var Stalins første våpenplutoniumanlegg i Ural. I nærheten ligger Karachay, som antas å være den mest forurensede innsjøen i verden. Kjølevannet fra den første reaktoren, samt flytende avfall fra Pu-produksjonen, gikk rett ned i elven Techa frem til 1951. I perioden 1951–1953 ble kjølevannet og avfallet sluppet rett ut i innsjøen Karachay, som ikke har avløp. En rekke reservoarer ble bygget nedstrøms for å hindre videre transport av radionuklider fra Techa til elven Ob.
Ti prosent av radionuklidene forelå i vann, og resten i sedimenter og underliggende grunnvann. Området omkring innsjøen var også svært radioaktivt, og doser opp til 5,6 Sv/t ble registrert, noe som betyr dødelig dose ved cirka én times opphold. I dag er innsjøen tildekket for å hindre spredning til omgivelsene.
Sjøvann inneholder relativt mye salt, og det gjør at både nedfall av radionuklider og tilsig fra forurensede vassdrag fortynnes og er uten helse- og miljømessig betydning. Sjøvann inneholder imidlertid flere naturlig forekommende radionuklider (for eksempel 40K, 14C, 3T), samt 3,3 µg/L uran med anslått forekomst på 4,6 millioner tonn U.
Fra tidlig i 1950-årene bidro reaktor- og reprosesseringsanlegg i Europa til utslipp av radionuklider til havet:
Nær utslippsstedet, spesielt utenfor Sellafield, er sedimentene fremdeles betydelig forurenset. Over tid transporteres radionuklidene videre med havstrømmene. Mobile radionuklider har blitt benyttet til å måle både spredning og hastighet på havstrømmer.
Grunnvann i Norge inneholder flere steder naturlig forekommende radionuklider, men er i stor grad beskyttet mot radioaktivt nedfall. I områder med uran- og thoriumholdige mineral som granitter, lyse gneiser, pegmatitter og alunskifer vil grunnvannet inneholde radionuklider knyttet til uran og thorium. Disse gir opphav til radioaktive kjeder som omfatter datternuklidene radium, radon og radioaktive isotoper av polonium og bly.
Datterprodukter vil etter hvert transporters til vannfasen hvor radium (226Ra) er et salt som ligner på kalsium og kan transporteres med grunnvannet. Datterproduktet til radium er radon (222Rn, halveringstid 3,8 dager), en edelgass som er løselig i vann. Radongass kan komme inn i hus via drikkevann, via dusj og bad eller via lekkasjer i kjellergulv. Radongassen kan inhaleres, og når datterproduktene 210Po og 210Pb dannes, vil disse kunne avsettes i lungene og gi opphav til kreft.
Det antas at om lag 15 prosent av fjellbrønnene i Norge inneholder grunnvann med Rn-konsentrasjoner som overstiger WHOs tiltaksgrense. De høyeste konsentrasjonene i grunnvann finnes i borebrønner i fjell fra områder med uranrike granitter og gneis, særlig i Østfold, Vestfold, Aust-Agder og Hordaland.
Grovt sett antas det at en radonkonsentrasjon i vann på 1000 Bq/L kan bidra til inneluft på cirka 100 Bq Rn/m3. Stråledosen ved inhalering er høyere enn om en drikker radonholdig vann, så Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet anbefaler tiltak dersom WHOs tiltaksgrense overstiges.
Konsentrasjonen av uran i grunnvann fra fjellbrønner varierer stort, fra svært lave nivåer (0,0001 ug/L) til nivåer (750 ug/L) som klart overskrider tiltaksgrense satt av WHO (30 µg/L).
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.